Strengere dogmer enn pavekirka

I Klassekampen igår, 27:e feburari. (Översättningen är gjord på redaktionen)

Tillfellet Skarstein

I lørdagens Klassekampen kunne vi lese at Rune Skarstein, radikal økonom og politisk aktiv profil på venstresiden, nektes opprykk til professor i samfunnsøkonomi. Begrunnelsen er at han «ikke har gitt betydelige bidrag til kjernen av økonomisk vitenskap slik den er definert i dag». Som Bent Sofus Tranøy påpeker i siste nummer av Prosa er resonnementet «befriende ærlig i sin hjelpeløse sirkularitet». De ortodokse beslutter etter nøye overveining at kritikk mot ortodoksien ikke er et ortodokst standpunkt.

«Kjernen i økonomisk vitenskap» er i dag den retningen som kalles neoklassisk eller marginalistisk. Den som skal studere, og senere gi «betydelige bidrag» til retningen, må svelge den blå pillen og bevege seg inn i en eventyrverden der nyttemaksimerende individer befolker matematiske modeller. Her ser det ut som i Thatchers retorikk: «There is no such thing as society.» Den verktøykassa profesjonen flotter seg med, reduserer mennesker til atomer uten sosiale relasjoner. Det betyr at kjønnsbundne forventninger, statusdrevne motenykker, reaksjoner på overflod og fornedring - alt som har med virkelige maktforhold og interessekonflikter å gjøre - faller utenfor modellene.

I virkeligheten er økonomien de genuint sosiale prosessene der avgjørelser om produksjon, distribusjon og konsum av ressurser stiller mennesker i en relasjon til hverandre. Et samfunn som spesialiserer seg på kaffe kommer til å utvikles annerledes en ett som produserer alt fra torskefilet til telefonprogrammer. «Etterspørselen» etter store boliger omringet av høye gjerder i områder der alle har om lag samme inntekt, skapes ikke i et sosialt vakuum. Og «konsumet» av slike boliger setter andre spor i samfunnet enn konsum av bananer, ulykkesforsikringer og tv-spill. Den som i dagens Norge ikke har råd til å dra på utenlandsferie, finner ingen trøst i det faktum at nesten ingen kunne det på 1600-tallet. Å rydde et kontor er ikke samme tjeneste som å rydde et soverom - det konstituerer ikke samme relasjon mellom «markedsaktørene».

Alle modeller forenkler. Men i den neoklassiske verden mangler man begreper for nøyaktig det som er relevant for å forstå økonomien. I prinsippet kan dermed nesten ingenting som er viktig i samfunnet gjøres begripelig med den ortodokse samfunnsøkonomien. Den er i det store og hele - bokstavelig talt - verdiløs.
Men ikke betydningsløs! Man er ikke den samme når man kommer ut av eventyrverdenen, som da man gikk inn i den. Man forlater den med et forandret blikk. Det finnes en implisitt sosial teori - en idé om at nesten all menneskelig aktivitet kan og bør reduseres til simpelt markedsutbytte. Den pumpes ut av samfunnsøkonomene, og gir, for å si det med Tranøy, «avtrykk i vår allmenne kultur.»

Menneskelig tanke i allmennhet, og den offentlige samtalen i særdeleshet, er avhengig av metaforer og mentale forestillinger. Milton Friedman forklarte i et intervju sitt begrep «naturlig arbeidsløshet» gjennom en sammenligning med en butikk det man selger herreskjorter: Det må alltid ligge noen på hylla! For nesten alle den vestlige verdens sentralbankierer og for mange finanspolitikere er den friedmanske teorien en bærebjelke i forståelsen av økonomien.

«Det er bare den katolske kirka som burde få holde på slik,» sier Skarstein når han kommenterer den kollegiale vreden mot økonomer som underkjenner dogmene. En god liknelse. Samfunnsøkonomien av i dag får sin dominerende kraft av fagdisiplinens samfunnsmessige funksjon - å legitimere de rådende maktforholdene. Som astrologien, skolastikken, den statsdoktrinære marxisme-leninismen eller sosialdarwinismen under ulike perioder. Å ta et oppgjør med denne rettroenheten burde være en viktig oppgave i og utenfor akademia. Et utgangspunkt kan være det enkle faktum at herreskjorter ikke organiserer streiker for høyere lønn eller bedre pensjonsvilkår.

Ali Esbati