söndag, juni 21, 2009

Ingen vei tilbake

[Min kolumn i norska Dagsavisen i lördags]


Ingen vei tilbake
Nå er det iranske folket med og skriver sitt eget drama.


Egentlig skulle Z ha vært død. Tenårene hans endte i en iransk fengselscelle. Han ble torturert. Mange av hans kamerater – ungdommer i kamp for rettferdighet og frihet, som hadde vært med og styrtet Sjahens tyranni, men så var blitt sugd ned i det nye systemets brutale konsolideringsprosess – ble stilt foran eksekusjonspelotongen. Og han var alvorlig syk. Mens sjelen ble kvalt, ble kroppen spist opp av kreft.

Men Z overlevde. Håpet holdt ham sammen. Han beseiret sykdommen, ble til sist sluppet ut av fengselet og forlot landet.


Et kvart århundre senere er han tilbake, på besøk i et Iran der mye er forandret, mens en del er det samme. Den islamske republikken består, institusjonalisert. Men den som tror at tiden har stått stille innenfor systemets rammer, tar feil. Den monolittiske samfunnsmodellen som ble sveiset sammen i årene etter revolusjonen og under krigen mot Irak, har blitt mye mer kompleks, og har samtidig fått synlige sprekker i toppen.

Ukene før presidentvalget vandrer Z omkring i Teheran til føttene blir såre. Om nettene skriver han lange mailer til venner og bekjente. ”Dette valget blir mer og mer sensasjonelt for hvert minutt som går. Dere burde være her og kjenne spenningen i luften, mot huden”, rapporterer han.

”Det mer jeg leser den utenlandske pressen og eksiliraneres beskrivelser av valgkampen, det bedre forstår jeg hvor separert de er fra det hverdagslivet mennesker lever her”, skriver Z. Det er konkrete motsetninger og utviklingstendenser som ikke lar seg trykke ned i det som har blitt en vestlig standardmal for å forstå omverdenen: de ”vest-vennlige” vs. en eller annen irrasjonell gærning som på uklart vis truer våre viktige vestlige verdier, og som i tilspissede situasjoner kan foræres tittelen ”vår tids Hitler”.


Folk i Iran er ikke statister i den typen endimensjonal dramaturgi. Og de sentrale politiske aktørene har også ikledd seg andre roller. Ahmadinejad, som nå entydig beskrives som ”systemets mann”, er på mange måter en outsider. Han er ikke en religiøst skriftlærd. Han er ikke en av mennene fra 1979, de som har spilt et særegent maktspill helt siden revolusjonen. I stedet har han framstilt seg som en slags gudfryktig ”self made man”, en som har kunnet bli den han er takket være revolusjonen, hvis idealer han sier seg å forsvare. En mann med ”bonapartistisk tunge”, for å si det med Z, en som har fordømt korrupsjon, turnert i småbyene og hevet pensjonene og lønningene til de fattigste.

Opposisjonen mot ham har i valgkampen samlet seg bak Mir-Hussein Mousavi, mannen som var statsminister i åtte år, mens Z satt i fengsel og tusenvis av opposisjonelle ble henrettet i ufattelig blodige utrenskningsbølger. I valget har han hatt støtte fra Ali Akbar Rafsanjani, en mann som i kraft av sin posisjon i maktens toppsjikt helt siden ’79, har manøvrert seg fram til lukrative handelsavtaler og blitt Irans rikeste mann. Mens Mousavi har snakket om arbeidernes situasjon og forsiktig åpnet for muligheten for fri fagorganisering, har Rafsanjani ønsket seg mer privatisering og en utenrikspolitikk som gir ham større muligheter til eksportavtaler.

Visst hadde det like fullt vært et skritt i riktig retning om Mousavi hadde blitt valgt. Og visst er det mulig at valgfusk har hindret ham fra å bli det – selv om det faktisk ikke finnes så mange konkrete bevis for det.


Men det er ikke lenger det avgjørende. Sprekkene i de styrende sjiktene er nå så store at en enkel retrett til det gamle ikke er mulig. Rafsanjanis skitne business er oppe i offentligheten, det er åpent bråk i parlamentet, gamle ministere trer fram som radikale reformister. Kanskje kommer det konservative presteskapet, under ledelse av Ayatollah Khamenei, nå til å ofre Ahmadinejad og gi etter på visse punkter for å vinne tid. Kanskje slippes den paramilitære volden løs på bred front – med et fryktelig blodbad som følge.

Under alle omstendigheter er folket med og skriver historie. Det råder revolusjonsstemning.

Den revolten som nå har rullet ut på gatene i Iran ble ikke født i det øyeblikket valgresultatet ble offentliggjort. Den har bygd seg opp i de daglige møtene mellom mennesker, i de åpne diskusjonene der oppgitt klaging har gått over i krav om forandring, ladet med folkestyrets magnetiske kraft.


Z logger ut for å reise til slekten på landsbygda. Jeg skulle ønske at noen satte seg ved siden av ham på reisen, og hvisket: ”Ser du? Det har ikke vært forgjeves”. Men jeg tror at han allerede vet.

8 kommentarer:

Said, Linköping sa...

Det här förklarar en hel del. Jag hoppas i djupet av mitt hjärta att något bra kommer ut från det här.

http://nyheter24.se/nyheter/utrikes/258660-allt-spelet-bakom-kulisserna-i-iran

Anonym sa...

citera lite engelska dagdrömsanteckningar. han kanske t o m börjat röka igen? tudehparasit

Anonym sa...

Nu när USA och England trycker på för fullt med sin färgkodsrevolution och dessutom öppet lägger sig i Irans angelägenheter är det för att man är förvissad om att lyckas störta Iran ner i lydregimernas avgrund.

Men kan de vara det?

Om inte så är de sedan helt ute ur leken och kan glömma profiter i gas och olja, de kontrakten väntas redan nu undertecknas av Ryssland Indien och Kina. Västmakterna kommer att gräva ner sig i ytterligare ekonomisk depression, därav EUs tvekande, pga sin kolonialfascistiska sioniststat i mellanöstern.

Är det något som ständigt hoppar upp och biter dem i röven är det denna blodiga böldparia som inte vållat annat än stora internationella problem...

Anonym sa...

Esbatis intellektuella kapacitet är numer i stil med Per "det är demokratin, idiot" Ahlmarks.

Likt Ahlmark skrikande bomba bomba bomba-mantra vid varje givet tillfälle, försöker Esbati när det är lämpligt att analysera fram ett folkligt uppror ur vad som i själva verket är en stor politisk klanstrid inom ett, för stunden, polariserat system. Endast i Esbatis huvud är det systemet som är föremal fÖr demonstrationerna.

Z svarar nog Molgans visknig med följande Esbatiska självgodhet: Nu gäller att organisera massorna. Det är A och O. För sanningen, den har känner vi redan till.

ps. om Ni undrar hur det kommer sig att Esbati plötsligt är väldigt bloggaktiv så är svaret vâldigt enkel: han försöker dränka sin blogg i hopp om att hans ursprungliga fÖrsvar av Ahmadinejads seger gentemot "endimentionella beskyllningar" från västmedier ska tyna bort ur det politiska medvetandet. Ahlmark is not worthy!

Ulla Johansson sa...

En fundering: vi avskyr alla mullornas regim i Iran. Som gjort landet till en teokrati och därmed diktatur. Och vi önskar självklart en iransk demokrati. Men. Om den utveckling vi ser nu blir en upprepning av den CIA-stödda kupp som 1953 störtade den folkvalde Mosaddeq? (Både USA och England inblandade i den kuppen.) Är alla demonstranter i dag ute på Teherans gator renhjärtade demokrater? Eller ligger "västerländska" intressen bakom en del av händelserna? Om slutresultatet av upproret blir en ny iransk ledare tillsatt av USA och bakom en mask av demokrati har den "vanlige iranske medborgaren" då vunnit något? Som bekant hade shahen (USA:s shah) också sina tortyrkällare. En sannerligen komplicerad situation. Mullor eller USA - det ser ju ut som något däremellan är omöjligt att genomföra. Efter ett maktövertagande i Iran behärskar USA hela västra Asien. Irak, Iran,Pakistan, Afghanistan. Alla de större länderna. Ett sådant tillfälle låter inte imperiet gå sig ur händerna.
Ulla Johansson

Anonym sa...

"vi avskyr alla mullornas regim i Iran. Som gjort landet till en teokrati och därmed diktatur"


Uppenbarligen gör pöbelgänget och de västindoktrinerade Teheran-bratsen det.

Men i övrigt betraktar sig 95% av människorna i detta land som djupt religiösa och självfallet ser de det som viktigt att det avspeglas i styresskicket. Ingen iranier förutom den priviligierade Rolex-pöbeln är intresserade av anglo-amerikansk "demokrati", det ser det inte som norm och definitivt inte som något eftersträvansvärt, vilket valet visade.

Varför inte acceptera och respektera att folk är olika?

Ahsan sa...

Ali, du påstår att Ahmadinejad var en "outsider" 1979.
Ursäkta, men visste du att han var medlem i Revolutionsgardet?
Hur "outside" är det?

Han deltog dessutom i avrättningar av dissidenter, och var en extremt (även med iranska mått mätt) förtryckare i Teheran, som stadens borgmästare.

"Outsider"? Kom igen nu. Sluta knäböja för islamistdiktatorerna, Ali.

Ali Esbati sa...

Ahsan. Revolutionsgardet har ungefär 100.000 medlemmar och 2-3 gånger så många reservister. Man blir inte en automatisk pretendent till höga politiska ämbeten i Iran av det.

Sen får faktiskt rent allmänt skärpa dig, och börja läsa saker innantill innan du kommenterar. Du kan faktiskt inte ha läst texten om du kallar den "känböjande".