söndag, mars 09, 2008

Brun "feminism"

Viktig kommentar i norska Dagbladet igår, av Marte Michelet, om en stor utmaning för den feministiska rörelsen.
Det vi ser er at den generelle hetsen mot muslimer, basert på ideen om at de truer [= hotar] «vår» likestilling, nå fører til stadig flere direkte angrep på europeiske innvandrerkvinner, både fysisk og juridisk. Det måtte bli sånn. Det er dette som er den tragiske konsekvensen av den nye islamofobe feminismen, som prekes av alt fra nynazistiske grupper til tilsynelatende velmenende organisasjoner som Human Rights Service.
Läs hela.

5 kommentarer:

Jan Hårstad kommenterer sa...

Jan Hårstad:

Hvem er brun? Marte Michelets artikkel Brun feminisme i Dagbladet 8 mars 08 tror jeg vil bli stående som noe av det oppsiktsvekkende skriftstykke som er frambrakt på redaksjonell plass i Dagbladets moderne historie.

Prosjektet bak artikkelen er å snu virkeligheten opp ned.
Her er det verken Hassan al-Banna,Sayyed Qutub,Abdullah Azzam,Sheik Yassin,Khomeini,Zawahari og Osama bin Laden som har noe ansvar for den internasjonale Jihadterrorismen,den brune, men det er kritikerne av den som er brun.

Kritikerne av den islamske nazismen,blir omtalt som Hege Storhaug-aktige aktører som befinner seg i allianse med krigshissere,høyrepopulister og kristenfundamentalister.
Nå er jo den aktuelle Jihadbevegelsen ikke noe annet enn krigshissing i essens. Spørsmålet er om det siden Hitlers tid har eksistert en bevegelse som har vært så fiksert på å drepe og myrde,noe hundrevis av videor av halshogging og halskutting demonstrer inntil det ubeskrivelig kvalmende.

Jihadbevegelsen har jo vært i vekst og utvikling fra 1979 og har blitt så "normal" og "hverdagslig" innen mange muslimske miljøer at den oppfattes som lite merkverdig.
På websiden til den somaliske Jihadorganisasjonen finner vi et bilde av Osama bin-Laden som en veiledende profet. Det syns kanskje våre norsk somaliske landsmenn bare er i sin skjønneste orden og sender penger.
Men det var altså Osama bin Laden som 23 februar 1998
utsendte en fatwa hvor det het:
"Å drepe amerikanere og deres allierte,både sivile og militære,er en plikt som pålegger enhver muslim overalt der det er mulig." (side 106 i norsk utgave)

Hvorfor skriver ikke Dagbladet og Marte Michelet at denne uttalelsen er nazistisk tvers igjennom,den minner om tilintetgjørelsesdekretene som SS hadde med seg under det nazistiske felttoget på Østfronten sommeren 1941?
Hvorfor skriver hun ikke at vi bør være årvåkne overfor alle grupperinger som inkluderer Osama bin Laden i sin ideologi?
Kjenner hun ikke Koran-sitatet:
"Kjemp mot dem til det ikke lenger finnes forfølgelse,og
all religion tilegnes Gud!" (8.39)

Marte Michelet insisterer på at det er Storhaugene som har "gitt legitimitet til en antimuslimsk høyrebølge som sveiper over Europa og USA med skremmende styrke".

Feil igjen. Det er de daglige hendelsene i Iran og Saudiaarabia,i Afghanistan og Gaza,Intifadaene i Europa de siste årene,hendelser som terroren i Beslan,Madrid,London etc som har frambrakt denne og ikke minst at sånne figurer som Marte Michelet framstår som apologeter eller unnskyldnere for barbariet.

Det er min bestemte oppfatning at det er Marte Micheletene i vesten som er en av de store motorer i den anti-islamske bølgen. Det var mange ikke-tyskere som også deltok i nazismens tilintetgjørelsesfelttog på ØstFronten.
Siviliserte folk vendte seg fra dem alle i gru.

Anonym sa...

Sensurfundamentalisten slår til igjen ?

Anonym sa...

Bevare oss från "Inte utan min dotter"-feminismen! Folk som aldrig lyft ett finger för kvinnors frigörelse blir plötsligt varma förespråkare av jämställdhet så fort muslimer kan utpekas som ett hot.

Eystein Halle sa...

Bevare oss från ”Snakk om noe annet” humanismen och frigörelse


Fred, frihet – and the drinks are on us!

En junidag i 1907 ble forbipasserende på Jerevan-torget i Tbilisi gjenstand for en noe usedvanlig sjenerøsitet. De ble invitert inn på kneipen like ved torget, der de fikk gratis drinker. En vennlighet som – og dette er sagt uten det minste snev av ironi - åpenbart hadde de beste hensikter, nemlig å skåne dem for det som snart skulle skje...
Publisert av: Eystein Halle
Fredag 7. mars 2008

Da en pengetransport fra den russiske statsbanken passerte torget, ble den sprengt av håndgranater kastet av en gruppe revolusjonære voldsmenn, som også åpnet ild mot kosakker og gendarmer som voktet torget. 40 mennesker ble drept. Utbyttet ble ifølge enkelte kilder på rundt en million rubler, et beløp tilsvarende tsarens årlige apanasje. Både Stalin og Lenin var – har det senere vist seg - direkte involvert i ugjerningen.

Blodbadet på kosakker og bankfunksjonærer var naturligvis mer typisk for det som skulle komme enn de gratis drinkene, likevel gjør enkelte stadig forsøk på å viske ut kommunismens blodige historie fra den kollektive bevissthet. Mange tiår med massakrer, konsentrasjonsleirer og sultkatastrofer gjennom tre verdensdeler og 12-13 tidssoner skal helst forties; Aslak Sira Myhre er redd for at Civita med sin undersøkelse er ”opptatt av å advare mot sånne som meg.” Naturligvis er det et grenseløst overgrep å kritisere, for ikke å snakke om å advare mot en profilert venstreradikal aktivist som høylytt har markert seg som et friskt alternativ til den sunne fornuft. Og Stalins, Lenins, Maos og Pol Pots ofre er jo bare et tall med mange nuller i. Hva betyr det mot den stakkars Aslak som sitter og føler seg misforstått i sjefsstolen sin?

Teori og praksis
Jeg fikk altså æren av å dra i gang denne kommunisme-debatten her på Minerva, med god oppbacking fra Pål Veidens velskrevne, infamt vittige innlegg. Det er ikke uten tilfredsstillelse jeg nå konstaterer at det hele har utviklet seg til en diskusjon om hva som var ”verst” av kommunismen og nazismen (eventuelt også andre regimer i Latin-Amerika og andre steder.) Dette kan virke som en avsporing, men det er den retningen debatten må og skal ta – av grunner jeg har prøvd å forklare, åpenbart uten at det har sunket inn.

Først – for å spikre det fast: Forsøkene på å immunisere ideologien ved å benekte enhver sammenheng mellom teori og praksis er dømt til å mislykkes. Når Myhre og sikkert også andre gjør gjeldende at stalinismens praksis ikke kan utledes av Marx’ teorier er dette rett og slett ikke sant. ”Vi har ingen medlidenhet, og venter ingen medlidenhet fra dere. Når det blir vår tur, skal vi ikke komme med unnskyldninger for terroren” – skrev Marx i Neue Rheinische Zeitung i 1849. I en tale fra 1856 heter det: ”Historien er dommeren, proletaren er bøddelen.” Snertent, ikke sant? Nesten som lyden av en giljotine. Og Engels, vi må ikke glemme ham: ”En revolusjon er (...) det at en del av befolkningen påtvinger den andre delen av befolkningen sin vilje gjennom, rifler, bajonetter og kanoner(...) og om den seirende part ikke ønsker å ha kjempet forgjeves, må den opprettholde sitt herredømme ved hjelp av terror...” (Om autoritet, 1872.) Lenin viser i Staten og revolusjonen (I, 4) at både Max og Engels (bl.a. i Manifestet) ser vold som en uunngåelig del av det revolusjonære prosjektet.

Dessuten: Hvis vi aksepterer at all volden og undertrykkelsen som er begått i kommunismens navn ikke har noen ting med denne ideologien å gjøre, hva står vi da igjen med? Det er et tankekors at Myhre må tilbake til to skrifter fra 1800-tallet for å finne en sann eller ubesudlet kommunisme. Hvis ideologien i løpet av sin 150 år lange historie ikke har klart å produsere mer håndgripelige resultater enn dette, må vi konkludere med at Hjalmar Ekdals virkelighetsfjerne oppfinnerdrømmer her har funnet et slags politisk motstykke.

Etter denne korte omvisningen i det teorihistoriske leninist-mausoleet kan man spørre: hva så? Ideologien er objektivt sett steindød. Kommunismen skulle være historiens endestasjon; i stedet ble ”folkedemokratiene” og fyrtårnstatene kommunismens endestasjon. Det er ingen tilfeldighet at det eneste levedyktige partiet på venstresiden, Rødt, i det nærmeste har kuttet båndene til tradisjonen. NKP har derimot beholdt hele gammelkommunismens hall of shame (minus Stalin) i partilogoen, og har åpenbart bestemt seg for å gå ned med den synkende panserkrysseren. Når det likevel er grunn til å dvele ved dette, er det nettopp på grunn av de dobbeltstandardene som fortsatt råder i norsk offentlighet, og som var temaet for min forrige artikkel. Nazismen er blitt bedømt langt strengere enn kommunismen i norsk etterkrigsoffentlighet; nazisme, fascisme og rasisme er blitt omtalt med en demoniserende språkbruk som ville vært bortimot utenkelig hvis det hadde dreid seg om en hvilken som helst annen ideologi. Å snakke om kommunisme vil derfor i realiteten si å snakke om disse dobbeltstandardene, det vil si den historiske og samtidige, moralske og dobbeltmoralske kontekst som kommunismen inngår i.

Morbus politicus
Da dommen etter Holmliadrapet falt, hadde TV 2-nyhetene en reportasje der venstreradikale ungdommer fra Holmlia fikk gi fritt utløp for sin hevnlyst mot de skyldige. Drapstruslene satt løst. At dette slapp gjennom uten noen redaksjonell imøtegåelse, skal jeg la ligge her. Det interessante ligger i det en snusfornuftig liten jentunge vrælte ut, nemlig at drapet skulle straffes spesielt hardt fordi det var et NAZISTISK drap. På sin egen ubehjelpelige måte ga hun uttrykk for det premisset som ligger til grunn for mye av den politiske debatten i Norge, nemlig at det moralsk kvalifiserende ved en handling ikke ligger i dens overgrepskarakter eller konsekvenser, men i de bakenforliggende ideologiske motivene. Når 40 000 mennesker går i demonstrasjonstog etter Holmlia-drapet, er det viktigste åpenbart å ta avstand fra gjerningsmennenes motiver – ikke fra det de faktisk har gjort. Når skolebarn busses til Auschwitz, får de servert den sanne historien om jødeutryddelsen, men også dens usanne, uutalte premiss - nemlig at rasismens og nazismens ofre fortjener mer sympati enn andre ofre.

Dette er det jeg vil kalle vår morbus politicus – tendensen til å la subjektiv synsing om hvilke meninger som er eller ikke er sympatiske eller ”forståelige” overstyre rettssamfunnets objektive prinsipper. I Norge er det allment akseptert at nazistisk tankegods er ondt og menneskefiendtlig, mens kommunismens og sosialismens retorikk om sosial utjevning og rettferdighet har vært langt mer stueren. Dessuten var det jo nazistene som okkuperte Norge, ikke sant? Og enhver er sin egen okkupasjonshistorie nærmest. Kommunismen rammet jo ikke oss! Konsekvensen av denne tenkemåten er at nær sagt alle norske ungdommer har hørt om Hitler og Auschwitz, mens ofrene for det andre totalitære tankesystemet blir glemt. Tough luck for deg hvis du er dum nok til å bo i et kommunistisk diktatur. Dette er en relativisering av rett og galt. En relativisering som reproduserer seg selv i form av rettslige dobbeltstandarder i dagens Norge. Alt som minner om nazi-vold, ja selv ikke-voldelige ytringer, utløser moralsk panikk i den norske offentligheten. Da en antirasistisk lynsjemobb prøvde å drepe nazisten Johnny Olsen i 1997 var det derimot ingen som reagerte, bortsett fra en Ap-politiker som krevde at ”samfunnet” måtte beskyttes bedre – ikke mot lynsjemobben, men mot Olsen. Hvordan vi snakker om fortiden, er med på å definere dagens norske rettsorden.

Rettighetsuniversalisme
Vårt samfunns rettsgrunnlag er menneskerettighetene, et verdisystem som er allment akseptert av alle aktører som betyr noe i vår offentlighet. Man kan mene hva man vil, men slik er det. Og det heter ikke menneskerettigheter uten grunn. Dette verdisystemet tar utgangspunkt i menneskers rett til beskyttelse. Dessuten legitimerer det seg selv gjennom sin universalitet; det skal gi alle mennesker samme beskyttelse. Disse to tingene innebærer at menneskerettighetene som moralsk prinsipp ikke lar seg forene med ideen om at nazismen var ”verre” enn kommunismen. Denne ideen tar jo nettopp utgangspunkt i at man forholder seg til motivene bak grusomhetene, ikke ofrenes rett til beskyttelse, som er menneskerettighetenes kriterium. Forestillingen om at nazismen var verst innebærer dessuten at visse ofre har større rett til beskyttelse enn andre. Dersom vi tar menneskerettighetene på alvor – og ikke bare ser på dem som et retorisk soundtrack til pølsegumling og iskremslafsing på 17. mai – må vi konkludere med at den relativiseringen av venstresidens overgrep vi har sett i hele etterkrigstiden har vært totalt forkastelig.

Ingen av dem som ytret seg mot meg eller Veiden i denne debatten har kunnet imøtegå dette. Det er ikke så rart, siden resonnementet ovenfor er logisk ugjendrivelig. Det finnes ikke motargumenter, det eneste måtte være dersom noen på fullt alvor tar avstand fra selve menneskerettsbegrepet. Jeg kan i så fall bare ønske vedkommende lykke til på hans eller hennes politiske ørkenvandring. En vandring som med Marx’ og Lenins skrifter som veivisere muligens vil ende i det lovede inferno. Menneskerettighetene står som en søyle, og venstresidens gneldrebikkjer kan ikke gjøre annet enn det alle kjøtere gjør med alle søyler, nemlig å pisse på den for å gjøre den til sin. Menneskerettighetene påberopes støtt og stadig som argument mot nazisme, rasisme og venstresidens øvrige politiske hatobjekter. Det antirasistiske mantraet om at alle er like mye verd er selvsagt menneskerettslig fundert. Men ordet fanger. Hvis alle er like mye verd, er alle ofre like mye verd. Da kan vi ikke kjeppjage nazister, samtidig som Tron Øgrim blir behandlet som en språklig teddybjørn i Petter Schjervens program og den gammelkommunistiske rimsmeden Georg Johannesen blir hyllet som en politisk Einstein ved sin død.

”Snakk om noe annet”
Er det noe vi kan lære av alt dette, så er det at våre moralske standarder ikke defineres gjennom lovgivning eller andre eksplisitte påbud eller postulater. Vi har naturligvis ingen offisiell politikk som går ut på å bagatellisere kommunismen, eller noe lovforbud mot å sammenligne den med nazismen. Det finnes naturligvis ingen hær av overbeviste kommunister som høylytt forkynner at Stalins, Maos eller Pol Pots grusomheter var legitime eller aldri fant sted. Hadde det vært slik, ville Civitas undersøkelse gitt helt andre resultater; Ungdommen ville i det minste ha visst hvem Mao var. Det demokratiske problemet er dette: Våre forestillinger om rett og galt bygger ikke på hva som eksplisitt sies, men på hva vi velger å snakke om – eller ikke snakke om. Kommunismen har blitt underkommunisert som en historisk og moralsk relevant erfaring. I Civitas kommentar til sin egen undersøkelse heter det at ”norsk offentlighet generelt bruker atskillig mer spalteplass på nazismen enn på kommunismen.”

Man kan kanskje trekke frem den tredelingen av maktbegrepet som har vært vanlig i analyser av medieoffentligheten og demokratiet generelt. Maktens første ansikt er de politiske beslutningsprosesser – den demonstrative makt. Maktens andre ansikt er den makt som ligger i å utdefinere visse standpunkter og problemstillinger fra debatten. Maktens tredje ansikt er den symbolske makt som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, altså makten til å definere de uutalte premissene for den offentlige debatten og samfunnslivet. Det burde være klart at den kommunisme-problematikken som er tatt opp her har sin opprinnelse innenfor de to sistnevnte maktdimensjonene. Det dreier seg om det Veiden kaller ”snakk om noe annet-spøkelset.” Snakk om bestefar på Grini – ikke utmagrede russiske krigsfanger som fikk utdelt et gevær og ble sendt rett til fronten når fangeleirene der de satt ble ”befridd” av deres eget regime. Snakk om Aust-Vågøy – ikke folk i mellomkrigstidens Sovjet som ikke fikk sove av frykt for at tsjekaen skulle komme og banke på døren midt på natten. Snakk om noe annet, snakk om noe annet...

Krakk på verdibørsen
Tiden går fort når vi har så mye annet å snakke om. Plutselig er det gått mer enn 60 år siden Kongen gikk i land på Honnørbryggen, og Hallgeir Langeland kan fortsatt spille det brune kortet ved å stemple irakiske politifolk på opplæring i Norge som quislinger. Ingen vil derimot snakke om dette: Kommunismen kan uten noen form for overdrivelse kalles historiens største menneskelige katastrofe. Et humanitært børskrakk i hundremillionersklassen. De fleste av ofrene fikk ingen gratis drinker heller. Når Civita, jeg selv og andre prøver å ta opp dette, er det fordi vi ønsker å sette søkelys på hvordan et angivelig opplyst og sivilisert samfunn som vårt kan fortie og relativisere disse historiske erfaringene. Her er et stykke intellektuelt råjern til tankesmedene i Civita: Neste gang bør dere se på ungdommens demokratiforståelse, deres holdninger til demokratiets grunnleggende verdier. Så får vi finne ut om menneskerettighetene forbindes med noe annet enn pølser og iskrem.

Og til slutt: Bortsett fra Myhres kommentarer har det, så vidt jeg kan se, ikke vært gjort noe som helst alvorlig ment forsøk på å tilbakevise premisset for Civitas undersøkelse, nemlig at kommunismen og nazismen i moralsk henseende er fullt sammenlignbare størrelser. Her på Minerva har det kommet noen saklige innvendinger mot enkeltheter i min og Veidens argumentasjon, men ellers stort sett bare avmektig og ubehjelpelig gneldring – for ikke å si rene barnsligheter. Jeg er for en åpen debatt om disse spørsmålene, men da uten skjellsord, usakligheter og ynkelige forsøk å å redde hellige kyr fra slaktepistolen.

Ulla Marianne sa...

Jag instämmer helt med Jan H.

Dessutom hade jag väntat mig den här typen av "vända på steken"-resonemang från vänsterhåll.
Det har ju varit pinsamt för vänstern och vänsterfeministerna att islam (den abrahamitiska religion som är på framväxt) i sig rymmer ett rent vidrigt kvinnoförtryck.

Men som vanligt har man inom vänstern intagit ståndpunkten "stämmer inte kartan med verkligheten så är det kartan som gäller". Man har kämpat för att förneka verkligheten och hitta teoribyggen som rättfärdigar vänsterns stöd av islamismen.

Först försökte man få det till att förtrycket av kvinnor från Mellanöstern inte är värre än det patriarkala förtrycket här i Sverige. Hedersmord var ju en svensk tradition.

När inte den verklighetsförfalskningen fungerade försöker man nu få det till att invandrarkvinnor utsätts för fascistisk förföljelse här i Norden. Bingo! Denna lösning är ju suverän, för med den kan man angripa alla som klagar på kvinnosynen utanför västvärlden och framförallt då i muslimska länder. Kritikerna är ju fascister och rasister!

Allt detta letande och allt detta ljugande enbart för att principen ”min fiendes fiende är min vän” är överordnad allt annat.

Eystein H:s artikel är mycket läsvärd och helt tillämplig på svenska förhållanden. T.ex:
“Nazismen er blitt bedømt langt strengere enn kommunismen i norsk etterkrigsoffentlighet; nazisme, fascisme og rasisme er blitt omtalt med en demoniserende språkbruk som ville vært bortimot utenkelig hvis det hadde dreid seg om en hvilken som helst annen ideologi.”