Likets nye klær

(Spalt i Dagsavisen i lördags)

Likets nye klær
Hvis man har tenkt til å kjøre økonomier til bunns og stikke fra regninga, kan det være bra å ha et pengefond.


”Den islandske økonomien er blomstrende og fleksibel. (…) Den utmerkede styringen av landets naturressurser har gjort det mulig for Island å diversifisere økonomien og bidra til å sikre holdbarhet. Mot denne bakgrunnen er de langsiktige økonomiske framtidsutsiktene til Island fortsatt misunnelsesverdige.” Denne skarpsindige analysen ble gjort av en ekspertgruppe fra IMF, det internasjonale pengefondet, etter et besøk på Island i juli 2008. Noen måneder senere havarerte som kjent den islandske økonomien totalt, som følge av det storstilte markedsliberale eksperimentet som var igangsatt etter anbefalinger fra blant annet IMF.

Ekspertisen fra IMF og søsterorganisasjonen Verdensbanken er også historisk veldokumentert. Sammen hjalp de til med å designe pengepolitikk og finansielle systemer i mange asiatiske land på 1990-tallet. For eksempel Indonesia, der markedsreformene ble mer effektivt gjennomført takket være politisk stabilitet, eller autoritært styre om du vil. I september 1997 skrev Verdensbanken at landet hadde ”oppnådd en betydelig økonomisk utviklingssuksess (…) og regnes blant de Østasiatiske landene med best resultater.” Da var den store Asia-krisen allerede i gang. Indonesia ble raskt det hardest rammede landet. Valuta og BNP kollapset, titalls millioner sank ned i arbeidsløshet og fattigdom, og i februar 1998 eksploderte landet i store opptøyer, med 500 dødsoffer som resultat.

På begynnelsen av 90-tallet var Mexicos Carlos Salinas en stor helt, og på 1980-tallet var det militærjuntaene i Latin-Amerika som fikk stjerner i boka når de fulgte rådene om privatiseringer og avreguleringer. I begge tilfeller førte det – foruten harde protester og voldsom represjon – til omfattende finanskriser.


De siste årene har framfor alt IMF hatt det tungt. Man har slitt med interne økonomiske problemer. En større motvilje mot å underkaste seg fjernstyrte, markedsliberale lånevilkår, har gjort seg gjeldende blant mange utviklingsland. I Latin-Amerika, der en demokratisk bølge har båret fram nye regjeringer med folkelig støtte, har regionale løsninger vokst fram som alternativ.

Men den siste spektakulære fiaskoen for markedsfundamentalistiske anbefalinger ble ikke spikeren i kista. Tvert i mot. På G20-møtet, da verdens ledere samlet seg hos Gordon Brown for å komme med i hovedsak meningsløse deklarasjoner og sole seg i glansen fra Obama-paret, slengte man samtidig 750 milliarder dollar til IMF. I en jublende pressemelding skrev IMF-sjefen Strauss-Kahn, som for å fullbyrde ironien, at IMF ”har en unik kapasitet for å analysere forholdet mellom finansielle markeder og realøkonomien”.

Ett sånt forhold har vært at finansmarkedene har kanalisert ressurser som har blitt skapt i realøkonomien over til et tynt sjikt av rike kapitaleiere og spekulanter. Og når finansboblene har sprukket, har den globale økonomiske arkitekturen, som IMF og Verdensbanken har fungert som byggherrer og vakter for, gjort det mulig for de store aktørene å smyge seg ut bakveien. I de redningspakkene som IMF har laget, har i praksis vanlige folk i de rammede landene måttet betale for risikoer Vestens storbanker og finansinstitusjoner har tatt – og tjent godt på. Det ser ut til at det samme vil skje denne gangen også.


IMF puster nå ut, med forsikringer om en viss selvkritikk og omorientering. Men de nyliberale medisinenes katastrofale resultater har krevd sånt før. I virkeligheten fortsetter nye generasjoner av IMF-økonomer å bli innsosialisert i en markedsliberal klokkertro. Og det er en prosess som er vanskelig å ”reformere”, ettersom IMF fungerer som et maktorgan for forsvar av dagens globale orden, med USA på toppen.

På G20-møtet utropte Gordon Brown at ”Washington Consensus” – den markedsevangeliske one-size-fits-all-trøya som IMF og Verdensbanken har trædd ned over hodet på ulike land – ”er død”. Men mens Brown og de andre holdt pressekonferanser, har liket bare gått og skiftet klær.