Ingen vei tilbake

[Min kolumn i norska Dagsavisen i lördags]


Ingen vei tilbake
Nå er det iranske folket med og skriver sitt eget drama.


Egentlig skulle Z ha vært død. Tenårene hans endte i en iransk fengselscelle. Han ble torturert. Mange av hans kamerater – ungdommer i kamp for rettferdighet og frihet, som hadde vært med og styrtet Sjahens tyranni, men så var blitt sugd ned i det nye systemets brutale konsolideringsprosess – ble stilt foran eksekusjonspelotongen. Og han var alvorlig syk. Mens sjelen ble kvalt, ble kroppen spist opp av kreft.

Men Z overlevde. Håpet holdt ham sammen. Han beseiret sykdommen, ble til sist sluppet ut av fengselet og forlot landet.


Et kvart århundre senere er han tilbake, på besøk i et Iran der mye er forandret, mens en del er det samme. Den islamske republikken består, institusjonalisert. Men den som tror at tiden har stått stille innenfor systemets rammer, tar feil. Den monolittiske samfunnsmodellen som ble sveiset sammen i årene etter revolusjonen og under krigen mot Irak, har blitt mye mer kompleks, og har samtidig fått synlige sprekker i toppen.

Ukene før presidentvalget vandrer Z omkring i Teheran til føttene blir såre. Om nettene skriver han lange mailer til venner og bekjente. ”Dette valget blir mer og mer sensasjonelt for hvert minutt som går. Dere burde være her og kjenne spenningen i luften, mot huden”, rapporterer han.

”Det mer jeg leser den utenlandske pressen og eksiliraneres beskrivelser av valgkampen, det bedre forstår jeg hvor separert de er fra det hverdagslivet mennesker lever her”, skriver Z. Det er konkrete motsetninger og utviklingstendenser som ikke lar seg trykke ned i det som har blitt en vestlig standardmal for å forstå omverdenen: de ”vest-vennlige” vs. en eller annen irrasjonell gærning som på uklart vis truer våre viktige vestlige verdier, og som i tilspissede situasjoner kan foræres tittelen ”vår tids Hitler”.


Folk i Iran er ikke statister i den typen endimensjonal dramaturgi. Og de sentrale politiske aktørene har også ikledd seg andre roller. Ahmadinejad, som nå entydig beskrives som ”systemets mann”, er på mange måter en outsider. Han er ikke en religiøst skriftlærd. Han er ikke en av mennene fra 1979, de som har spilt et særegent maktspill helt siden revolusjonen. I stedet har han framstilt seg som en slags gudfryktig ”self made man”, en som har kunnet bli den han er takket være revolusjonen, hvis idealer han sier seg å forsvare. En mann med ”bonapartistisk tunge”, for å si det med Z, en som har fordømt korrupsjon, turnert i småbyene og hevet pensjonene og lønningene til de fattigste.

Opposisjonen mot ham har i valgkampen samlet seg bak Mir-Hussein Mousavi, mannen som var statsminister i åtte år, mens Z satt i fengsel og tusenvis av opposisjonelle ble henrettet i ufattelig blodige utrenskningsbølger. I valget har han hatt støtte fra Ali Akbar Rafsanjani, en mann som i kraft av sin posisjon i maktens toppsjikt helt siden ’79, har manøvrert seg fram til lukrative handelsavtaler og blitt Irans rikeste mann. Mens Mousavi har snakket om arbeidernes situasjon og forsiktig åpnet for muligheten for fri fagorganisering, har Rafsanjani ønsket seg mer privatisering og en utenrikspolitikk som gir ham større muligheter til eksportavtaler.

Visst hadde det like fullt vært et skritt i riktig retning om Mousavi hadde blitt valgt. Og visst er det mulig at valgfusk har hindret ham fra å bli det – selv om det faktisk ikke finnes så mange konkrete bevis for det.


Men det er ikke lenger det avgjørende. Sprekkene i de styrende sjiktene er nå så store at en enkel retrett til det gamle ikke er mulig. Rafsanjanis skitne business er oppe i offentligheten, det er åpent bråk i parlamentet, gamle ministere trer fram som radikale reformister. Kanskje kommer det konservative presteskapet, under ledelse av Ayatollah Khamenei, nå til å ofre Ahmadinejad og gi etter på visse punkter for å vinne tid. Kanskje slippes den paramilitære volden løs på bred front – med et fryktelig blodbad som følge.

Under alle omstendigheter er folket med og skriver historie. Det råder revolusjonsstemning.

Den revolten som nå har rullet ut på gatene i Iran ble ikke født i det øyeblikket valgresultatet ble offentliggjort. Den har bygd seg opp i de daglige møtene mellom mennesker, i de åpne diskusjonene der oppgitt klaging har gått over i krav om forandring, ladet med folkestyrets magnetiske kraft.


Z logger ut for å reise til slekten på landsbygda. Jeg skulle ønske at noen satte seg ved siden av ham på reisen, og hvisket: ”Ser du? Det har ikke vært forgjeves”. Men jeg tror at han allerede vet.