Terrorens systematikk

[Spalt i Dagsavisen idag]

Terrorens systematikk
De største forbrytelsene mot palestinerne foregår i hverdagen, i stillhet.

”En god araber er en død araber”. Det begynner å bli noen år siden nå, men minnet om de hvite bokstavene mot grå betong er fortsatt sterkt. Vi befant oss utenfor Betlehem, ved en israelsk checkpoint. En av de utallige punktene der palestinernes hverdagsliv rives i stykker. Der verdien av din tid synker til null om du er palestiner. Der kvinner, menn, barn. Gamlinger, tvinges til å overgi seg til israelske soldaters forgodtbefinnende og dagshumør for å få lov til å komme seg på jobb, dra på universitetet, besøke en slektning – gjøre sånt som mennesker gjør. Konteksten ga liv til det spraymalte slagordet. Soldatene som enten hadde skrevet eller foreløbig tolererte budskapet hadde, der og da, muligheten til å la tanken bli virkelighet. ”Ett skudd mer – en araber mindre”, sto det på baksiden av den samme betongklumpen.


”Hendelsene” ved Israels checkpoints er endeløse. Som andre systematiske overgrep mot palestinerne blir de lett til bakgrunnsstøy. Men jeg husker i alle fall Jihad Shaars skjebne, løftet opp av den israelske journalisten Gideon Levy. For nesten nøyaktig to år siden var nittenårige Shaar på vei til universitetet i Betlehem for å registrere seg. Han kom aldri fram. Ved veisperringen – kanskje den samme som jeg hadde passert – havnet han i bråk med soldatene. Han ble slått med gerværskolber og en kjepp. Lenge. Mens mishandlingen pågikk hadde noen løpt og hentet Jihads far Khalil. Soldatene satte håndjern på den gamle mannen og la ham i bakken, mens hans sønn døde med bare en militærbil mellom dem. Så fulgte den normale prosedyren. Militæret forklarte i en ”granskning” at Jihad hadde angrepet soldatene med en kjøkkenkniv – noe ingen av øyenvitnene hadde sett. Uansett var det nødvendig å slå ham i hjel mens han lå på bakken. Med kommunikeets ord: ”Terroristen ble nøytralisert”.


Jeg minnes betongmuren i Betlehem og historien om Jihad Shaar når jeg leser en ny rapport fra den israelske organisasjonen ”Breaking the Silence”. Den består av intervjuer med soldater som deltok i ”Operasjon Støpt Bly”, altså angrepet mot Gaza, der Israel brøt våpenhvilen med Hamas, bombet sivile i FN-skoler og bestrødde tettbefolkede områder med hvit fosfor som brenner seg gjennom menneskelig vev. Vitnemålene er rystende. Soldatene forteller om stridsregler som ga klarsignal til å skyte mot alt og alle. En av dem skildrer hvordan de på ordre fra sin offiser skjøt i stykker en ubevæpnet gammel mann. Fra et hustak, uten varselsskudd. Soldaten sier han kommer til å huske mannens skrik resten av livet. Befalet omtaler derimot opprømt dette drapet som ”an opener for tonight”. Når noen av soldatene påpeker at mannen åpenbart var ufarlig, sier han bare at ”det er natt, og det her er en terrorist”.


Mange har med rette latt seg sjokkere av den israelske framferden i Gaza. Og rapporter fra Amnesty, FN og nå innenfra Israel har pekt på massive og planmessige krenkelser.

Men den tausheten som mest av alt må brytes, er den om palestinernes hverdag – ikke bare om hvordan de drepes, men om hvordan de lever. I tillegg til den skrikende graffitien utenfor Betlehem, husker jeg også fortellingen om den vannbilen noen innbyggere hadde samlet penger til, men som soldater glisende hadde skutt hull i gjentatte ganger. Jeg husker kontrasten mot at vi ti minutters bilreise derifra kunne se israelere ledig vaske bilen med friskt vann fra en hageslange. Stanken fra søppelet i veikanten, i en liten flyktningleir for tjue tusen mennesker, der Israel nettopp hadde konfiskert en av søppelbilene og skutt i stykker den andre. Og tenåringen som tårøyd fortalte om hvordan noen soldater nettopp hadde fornedret en eldre mann ved en veisperring, tvunget av ham sandalene og ledd av ham.

Dette er palestinsk virkelighet også i dag, når de nektes å bore brønner, drives bort fra sine hjem med byråkrati og husdemoleringer, kappes av fra hverandre og fra sine åkerflekker av den israelske apartheidmuren.


Den istykkermalte hverdagen, det artikulerte herreveldet ved checkpointene og de omfattende krigsforbrytelsene i Gaza henger sammen. I det uhyre asymmetriske maktforholdet materialiseres og reproduseres fordommer og forakt som systematisk rasisme. Og når israelerne ”nøytraliserer terroristen”, hver for seg eller gruppevis, byr ordene inn til et semantisk rom, der den som allerede er blitt fratatt sitt menneskeverd også kan frarøves sitt liv. Det er ord som taust søker medskyldige. Men det er mulig å bryte ut – å bryte stillheten.