Byrden av «blairismen»

I Dagsavisen igår.

Byrden av «blairismen»
Uten politiske reformer vil den rødgrønne seieren forvitre.


Lettet, er vel det beste ordet. Selv fikk jeg jo ikke stemme. Jeg har mitt statsborgerskap i Sverige, der mye er likt Norge, men der en høyreregjering på tre år har rukket å ødelegge en hel del. De har pumpet ut offentlige midler til pleiekonserner som flytter skattepenger til skatteparadiser, eller til ”jobbcoacher” som ikke sjelden driver med humbug. De har bidratt til at inntektsforskjellen mellom kvinner og menn har økt til mer enn 1000 kroner i måneden, og for første gang har de klart å drive opp arbeidsledigheten til over EU-gjennomsnittet. På punkt etter punkt driver de den samme økonomiske politikken som høyrepartiene hadde så lyst til å dynke Norge i. Jeg er lettet over å slippe det.


Mange har påpekt at den rødgrønne valgseieren er historisk. Ikke bare handler det om at en flertallsregjering klarer å bli gjenvalgt på første gang på flere tiår. Framgangen kommer også i en situasjon der Europakartet har blitt farget i blått med brune nyanser. Framfor alt har sosialdemokratiske partiet slitt med å mobilisere støtte og vinne valg. Det franske sosialistpartiet befinner seg i permanent krise. I Italia kommer trusselen mot Berlusconi bare fra Berlusconi selv, etter at venstresiden kollapset helt. I Tyskland visner sosialdemokratene i en påtvunget koalisjon med de konservative. Og i de andre skandinaviske landene styrer høyreallianser som har forstått at de i sin retorikk må omfavne ”den nordiske modellen”, mens de i praksis målbevisst nedmonterer den.

Men i Norge gikk det altså annerledes, til tross for statistisk dårlige odds. Valgresultatene bekrefter noen underliggende tendenser i europeisk politikk, samtidig som de gir en indikasjon på hvordan man kan bryte av mot dem.


Arbeiderpartiets framgang i valget er et resultat av at partiet har avviklet en del av den ”blairismen” som Europas sosialdemokrater har båret rundt på. Det er den strategi som partiets venstreflanke har insistert på – med en sterkere vektlegging av faglige spørsmål og et tydeligere forsvar av offentlige velferdsordninger – som har båret frukt. Ap har blitt mer gjenkjennelig og ettertraktet. Samarbeidet med SV og Sp har holdt i sjakk den fremmedgjørende EU-entusiasmen og markedsnaivismen som deler av Ap-etablissementet har gjort til sitt adelsmerke.

Kontrasten blir særlig sterk i det den gamle og den nye linjen har blitt anført av en og samme person – den sjarmerende og kompetente Jens Stoltenberg. Hans første regjering søkte seg til et tenkt ”midten” for å ”ta ansvar”. Det utløste applaus hos kommentatorer – og velgerflukt. Med en politikk som drar opp skillelinjene mellom høyre og venstre, har Stoltenberg derimot vært mer heldig. Han noterer seg sikkert at i Trondheim, der det LO-drevne venstresamarbeidet har noe av sin politiske vugge, og der venstrefløyen i Ap står sterkt, så når partiet hans godt over 40 prosent.


På borgerlig side utspilles også et større europeisk drama på norsk scene. Fremskrittspartiet er en framgangsrik representant for et nytt høyre, som pakker inn en politikk for ytterliggående privatiseringer, kraftige nedskjæringer i felles inntekter og undergraving av faglige landevinninger, i grelle gevanter: hets mot muslimer, konspirativ asylpanikk og rop om hardere straffer. At mer eller mindre organiserte kapitalinteresser har begynt å velge seg nye, ”heftigere” favoritter blant partiene for sikre sine posisjoner, er et tegn i tiden.

De prosessene som har gjort det politiske landskapet i Europa mer fruktbart for høyresiden har pågått i mange tiår. Med underkastelse for EU-direktiver, utbredelse av New Public Management, og unndragelse av store beslutninger – om, la oss si, pensjonssystemer – fra valgkamper, har den demokratiske politikkens rekkevidde blitt begrenset. Da påvirkes også synet på det politiske systemet som sådan.


Det er under slike vilkår Siv Jensen kan få gehør for sine forenklede problembeskrivelser og etterfølgende forsikringer om at ”det æ’kke no’ problem å gjøre noe med det”. Og det er samme prosess som leder mange mennesker til å fullstendig vende ryggen til valgene.

Frp gjorde sitt beste stortingsvalg noensinne. Og valgdeltakelsen var den laveste på 80 år. Hvis de rødgrønne skal klare seg gjennom denne perioden med bred folkelig støtte og ha sjansen til å vinne neste valg, må de levere politiske reformer som skaper delaktighet og viser retning: ut av den stillstanden som har ført til forvitring blant progressive partier over hele Europa.