Rituelle antakelser

[Spalt i Dagsavisen i går]

Rituelle antakelser
Økonomifaget må skifte utgangspunkt for å bli relevant som samfunnsvitenskap


Å gå et grunnkurs i mikroøkonomi er som å innlede en slags innvielsesrite. Studenten ledes inn til øyeblikket før skapelsen. Der finnes ingen historie, ingen stat eller religioner (Imagine!), ingen pamper eller posisjoner – ikke noe samfunn, og følgelig ingen samfunnsproblemer. På den hvite tavlen tegnes så to akser. De representerer x og y, to abstrakte varer. Inn kommer Individet og forteller om sitt kvantifiserbare, relative begjær etter x og y – hvor mye av det ene som kan byttes ut mot det andre. Det er Genesis. Her oppstår nemlig en pris – x uttrykt i y, eller y uttrykt i x. Nå hadde vi kunnet hogge i stein: I begynnelsen var markedet. Men vi gjør ikke det. For vi driver jo med vitenskap her.

Det gjøres en del antakelser. Individer er alltid ute etter å maksimere sin nytte. Alle kjenner til og kan rangordne sine valg. Alle har perfekt informasjon om priser. Hver mann er en øy - preferanser er individuelle, uavhengige av andres. På denne måten bygges det med enkle byggeklosser opp en hel verden. Logisk konsistent, matematisk tilgjengelig.

Nå og da påminnes studenten om at dette er nettopp antakelser. De rene, klare linjene er ikke virkeligheten. De trengs for å få sammen en modell. Senere, lengre inn i innvielsen, bevæpnet med sterkere matematiske verktøy, kan de harde restriksjonene slippes en og en; modellen blir mer kompleks. Mer virkelig.


Men problemet er ikke at modellene er for enkle. Det er at de er irrelevante. Det er selvsagt at en hver modell forenkler virkeligheten. Gjennom abstraksjoner kan man få fram kategorier og sammenhenger som gjør virkeligheten klarer. Men hvis man abstraherer bort nettopp det som er viktig – da har man et problem.

Hvis det for eksempel er sånn, at hva som skjer i finansmarkedene i hovedsak styres av flokkmentalitet i stedet for rasjonelle risikovurderinger, er det synd hvis rasjonalitet er den bergfaste grunnsteinen i teorien. Hvis veksten i spekulativ finanskapital påvirkes av voksende inntektsforskjeller og geopolitiske dragkamper, er det trist å være innlåst i en teoriverden der sånne begreper er uinteressante eller helt fraværende.

Og like viktig: De metaforene og antakelsene som tas i bruk, kan raskt forvandles til en sammenhengende idé om hvordan virkeligheten faktisk henger sammen. Og det er ikke bare studenter på grunnkurs som er bærere av den ideen. Det er snarere et perspektiv som markerer det fullbyrdede opptaket i fagets akademiske mainstream. Synet på økonomien som et naturvitenskapelig system, grunnleggende styrt av (markeds)mekanismer i paritet med tyngdeloven, utvikler seg gjerne til et verdensbilde.


Etter finanskrisen har det oppstått en viss diskusjon om økonomifagets grunnvoller. En del av de mindre rettroende økonomene har til og med hevet sine røster inne fra varmestua. Fjorårets Nobelprisvinner Paul Krugman har for eksempel gått til angrep mot ortodoksiens høyborg ved Chicago-universitetet, og skrevet om hvordan økonomer har ”forvekslet matematisk eleganse med sannhet”. Mye av kritikken avfeies like fullt som missforståelser og uforstand.

En vanlig innvending er at det ikke var så mange andre heller, som forutså krisens tidspunkt og omfang. Men som den langvarig metodekritiske økonomen Tony Lawson påpeker i det siste nummeret av publikasjonen ”Real World Economics Review”, så er det fundamentale nederlaget for den dominerende økonomiske skoleretningen ”ikke at den ikke lyktes med å forutsi den nåværende krisen, men at den er dårlig utrustet for å belyse mye av det som skjer i økonomien på et hvilket som helst tidspunkt”.


I virkeligheten er økonomien mer et slagfelt der aktørene er innvevd i tjukke lag av historie, forestillinger og klasseforhold; der det forekommer kamp og evolusjon. Økonomer verken skal eller kan være spåmenn eller bookmakers. Men hvis de skal bedrive relevant samfunnsvitenskap, må de sysselsette seg med analyse av samfunnet, ikke av asosiale modellverdener.