måndag, november 02, 2009

Sex and the Simpsons

Om Marge Simpsons debut i Playboy, på feministing.com:
Last month, the announcement that Marge Simpson, everyone's favorite overworked and underappreciated cartoon mom, would grace the cover of the November issue of Playboy, caught some observers by surprise. I was not one of them. After all, Playboy has always depicted women as cartoonish and two-dimensional: the only thing that really sets this particular cover girl apart is that she has blue hair and eight fingers.
Tänkvärd läsning.

1 kommentar:

Jan Hårstad sa...

En liten melding til Ali.

Det er noe merkelig med Guillou-saken for så vidt jeg vet var han medlem av det svenske maoistpartiet SKP. Offisiell maoistisk tenkning gikk jo ut på at Sovjetunionen var "hovedfienden" og truet med tredje verdenskrig. Kina forsøkte å lage en internasjonal front mot Sovjetunionen hvor Mobuto i Congo,Pinochet i Chile,Sjahen av Iran og Franz Josef Strauss i Tyskland skulle inngå.

Det var da Georg Johannsen skrev at maoistene sto milevidt til høyre for Høire.
Så dette med maoisten Guillou som KGB-agent er snodig greier, faktisk må man lure på om han var en slags dobbeltagent såfremt han var medlem av SKP-maoistparti på dette tidspunktet og?

Til Fjordmannen: jeg har faktisk aldri hevdet at det fantes noen ikke-autoritær sosialisme så jeg blir ikke irritert i det hele tatt. Om det er noe som er interessant med marxismens historie er det kun personer som har blitt forfulgt av offisiell statsbærende marxisme,såsom Karl Korsch,Leo Trotski,Ernst Bloch,Jean Paul Sartre, - jeg skulle tro at det for folk som er interessert i 1900-tallets historie og motsetninger,vil finne lesverdige saker hos disse.
En kan bare tenke seg hvor mye papir det franske og italienske kommunistpartiet brukte,i bøker og tidsskrifter, for å erklære Arthur Koestler og Albert Camus for tullinger. Ikke en linje er lesverdig idag. Alt er vekk.

Det er naturligvis en fordel å sitte med den historiske fasiten når en skal dømme fortiden,
men den historiske situasjonen er ikke alltid så lett å lese korrekt. I 1973 fikk jeg et teaterstipend for å studere Brecht og dro til Berlinerensemble hvor jeg ganske snart havnet inni et miljø med kjente opposisjonelle. Etter mange og lange nattlige samtaler over snaps,skrev jeg en stubb til Dagbladet at kulturfolk i DDR trodde den stalinistiske epoken var på hell og at det lysnet for demokratisering.
Dette var en utbredt oppfatning blant skarpe folk
som jeg gjenga, men i ettertid er ikke denne artikkelen mitt kjæreste minne.Det gikk etterhvert den motsatte vei.