Etnisk lønn

Dårlig integreringspolitikk motivert med en svak teori.

(Kolumn i dagens nummer av norska Dagsavisen)

I siste nummeret av Samtiden skriver Marius Doksheim fra høyresidens tankesmie Civita, om et tema vi sikkert kommer til å høre mer om framover: ”Den norske modellen og de som faller utenfor.”

”Det største problemet med velferdssystemet er dets manglende evne til å inkludere mindre produktiv arbeidskraft”, skriver Doksheim engasjert. ”Den norske velferdsmodellen svikter alle som har lav produktivitet” og ”skyver dem ut av arbeidsmarkedet”. Dette skjer fordi ”vi har svært høye lave lønninger sammenlignet med andre land.”


Det største problemet med dette resonnementet, er at det ikke stemmer overens med virkeligheten.

Norge har for det første rekordlav arbeidsledighet og en av verdens aller høyeste sysselsettingsnivåer. Det er altså færre som står utenfor arbeidsmarkedet. Det generelle bildet i OECD-landene viser heller ikke noen negativ sammenheng mellom minstelønninger og arbeidsledighet.


Men hva om man ser nærmere på visse grupper? I statistikken antas de som ikke har fullført videregående utdanning å ha lavere produktivitet. De bør dermed være gjenstand for Civitas uro. Men det viser seg at disse har høyere sysselsettingsgrad i Norge (66,3 prosemt) enn i USA (58,3 prosent), der man har nettopp de lavlønnsnivåene som Civita etterlyser.

Doksheim nevner også funksjonshemmede. OECD-statistikken på det området gir ikke heller noen sterk støtte til Civitas resonnement. Sysselsettingen av funksjonshemmede er lavest i Polen. Norge har bedre tall enn USA. Ser man på risikoen for at mennesker med funksjonshemming eller uførhet (disability) blir fattige, blir bildet veldig tydelig. I USA er fattigdomsrisikoen for dem over 45 prosent, i Storbritannia 25 prosent. I Norge er den derimot rundt 10 prosent.

Man kan gjerne snakke om et svik likevel – men det er neppe grunn til å påstå at sviket består i altfor høye lønninger og altfor sjenerøse ytelser.


Det er likevel akkurat det Civita nå vifter om seg med og kaller integreringspolitikk. Har man først bevæpnet seg med en enøyd teori er det gitt at velferdsordningene blir skurken også i det dramaet som ”skyver ut” innvandrerne. Og det til tross for at utlendinger kan ha en viss markedsnytte: ”ufaglærte innvandrere kan vaske kontorene til nordmenn som har høyere kompetanse, og som tjener mer på å gjøre noe annet enn å vaske kontoret sitt”, tipser Doksheim.

Kan man tenke seg at det er noe annet enn individuell ”produktivitet” og ”kompetanse” som gjør at innvandrere allerede i dag er overrepresentert i fysisk og psykisk krevende arbeid med lav lønn? Det virker lovende når Doksheim skriver at ”for eksempel hører vi ofte om ingeniører som vasker gulv.” Men ”forklaringen” blir at arbeidsgivere ”ser det som mer risikabelt å ansette en nyankommet innvandrer enn en nordmann” og derfor vil ”kreve en ’risikopremie’”.

”Løsningen” blir da at innvandreren skal betale denne risikopremien, gjennom å akseptere lavere lønn. På den måten blir altså den veldokumenterte strukturelle diskrimineringen på etnisk grunnlag omvandlet fra et samfunnsproblem til en dynamisk, individuell mulighet! Hvis bare velferdsstaten ga større muligheter for etnisk lønnsfastsettelse – og dermed generell lønnsdumping – ville alle tjene på det: ”For å bedre integreringen i arbeidslivet må vi (…) tåle at de tjener det vi i dag tåler at de får i trygd.”


Gjennom slik etnifisert lønnsdannelse, er tanken, kan innvandrere få inn ”en fot” og eventuelt heve sine inntekter senere. Men atter en gang har tanken svak empirisk støtte. OECD- statistikk viser at inntektsbevegeligheten for lavtlønte er negativt korrelert med hvor mange som har lave lønner. Det betyr at i land med en stor lavtlønnssektor, som USA og Storbritannia, er risikoen for å bli værende i en lavtlønnsjobb større. Andelen fattige blant dem som bor i husholdninger der minst en jobber er dessuten over 12 % i USA – under 2 % i Norge. Risikoen er altså svært stor for at man blir stående med foten presset i en dør, i stedet for å komme inn.


Det finnes egentlig ingenting nytt i Civitas idé om lønnsdannelsen. Det handler om å bruke en utsatt gruppe som spydspiss mot alle arbeidende. Men det er magesterkt å kalle det integreringspolitikk – hvis man med integrering mener at mennesker skal vokse inn i et samfunn de kan påvirke og kalle sitt eget.

”I begynnelsen betydde okie at man var fra Oklahoma. Nå betyr det at man er en skitten jævel. Okie betyr at man er avskum”, forklarer en av de desperate migrerende jordbruksarbeiderne i John Steinbecks roman ”Vredens druer”. Når innvandreren tvinges inn i en underordnet posisjon på arbeidsmarkedet, skaper det en mulighet til skjerpet overutbytting av arbeidskraften. Men det gjenskaper også bildet av innvandreren som nettopp underordnet. Det er den rake motsatsen til integrering.