Reaksjonær bumerang

Den israelske rasismen kommer hjem

(Kolumn i dagens nummer av norska Dagsavisen)

Forrige mandag dømte en israelsk domstol den 30 år gamle palestineren Sabbur Kashur til 18 måneders fengsel for voldtekt. Ikke fordi han hadde voldtatt kvinnen som anmeldte ham – hun har aldri påstått at samleiet ikke var frivillig – men fordi han hadde gitt seg ut for å være jøde når de havnet i seng. Kashur, en israelsk statsborger fra Øst-Jerusalem, er dømt for ”voldtekt gjennom forstillelse” – altså at han ikke åpent gjorde rede for sin mindreverdige etniske status. Hans forbrytelse var, som den israelske kommentatoren Gideon Levy skriver, at han latet som om han var en person, når han uheldigvis var født palestiner.

Først opplevde kvinnen at hun hadde sex med en mann hun fant attraktiv, for så å bli frastøtt når hans etnistitet kom fram. Som om han hadde båret sin arabiskhet som en skjult sykdom. Saken blottlegger litt av den underliggende rasismen i den israelske befolkningen. Samtidig sier det noe om tilstanden i det offisielle Israel, at en domstol juridisk kan servere en sånn blanding av sexisme og rasisme. Dommeren hevder å ville ”beskytte allmennhetens interesser” slik at ”naive ofre” ikke skal behøve å betale med ”ukrenkeligheten i deres kropper og sjeler”. ”Vår” jødiske Kvinnen med stor K skal beskyttes fra bedragerske og seksualiserte etniske strebere.


Denne saken er bare en i rekken av sjokkerende saker som har kommet ut av Israel de siste månedene. På kort tid har man krysset nye grenser i behandlingen av den palestinske minoriteten i landet. En arabisk Knesset-representant har blitt frarøvet sine parlamentariske rettigheter etter å ha vært med på Frihetsflåten til Gaza. Landets politisjef har gitt sin åpne støtte til en politimann som henrettet en ubevæpnet arabisk biltyv. Sikkerhetspolitiet Shin Beth har bortført to ledende palestinske menneskerettsaktivister. Bare for å nevne noen eksempler.


Men heller ikke Israels jødiske innbyggere slipper unna de prosessene rasismen setter i gang. I det siste har for eksempel titusenvis av ultraortodokse Ashkenazi-jøder, altså jøder med europeisk bakgrunn, demonstrert i gatene for retten til å segregere sine barn fra sefardiske jøder, som har bakgrunn i Midt-Østen og Nord-Afrika. Den ultraortodokse innflytelsen kommer også til utrykk når rabbinere får utvidede rettigheter til å bestemme hvem som egentlig skal få regnes som jøder. De kan kreve ”beviser” flere generasjoner bakover – noe som rammer mange nylig ankomne jøder med opprinnelse utenfor Vest-Europa.

I Knesset har en mengde langtgående vedtak passert første steg i beslutningsprossesen. Det dreier seg blant annet om forslag om at man i små boligområder skal kunne avvise nye innflyttere med henvisning til den ”sosiale sammensettningen”, om å kriminalisere enhver oppfordring til boikott mot Israel, og om å ta fra ”upatriotiske” filmskapere statsstøtte. Avisen Haaretz skriver på lederplass om et parlament ”gjennomsyret av rasisme”, der man som aldri før i Israels historie har fremsatt diskriminerende lovforslag ”på alle livets områder”.


Dette er ikke et reaksjonært lynnedslag fra klar himmel. Frøet til denne utviklingen finnes allerede i den ideologiske rettferdiggjøringen av dannelsen av staten Israel i 1948, og den folkefordrivelsen som fulgte. ”For Europa skal vi (i Palestina) utgjøre en del av muren mot Asia. Vi skal fungere som en kulturens fortropp mot barbariet”, skrev landsfaderen Theodor Herzl i 1896. Det er en ledetråd til å forstå det eurosentriske, koloniale elementet i den nye statsdannelsen. Siden okkupasjonen av ytterligere palestinske områder i 1967 har det vokst seg sterkere, og det har blitt betydelig vanskeligere å opprettholde en progressiv politisk linje inne i Israel. Det siste tiåret har islamofobiens utbredelse i Vesten gitt den israelske okkupasjonen en ny form for næring.

Det israelske samfunnet har forflyttet seg raskt langs de lange linjene de siste årene. Aktivisten og lokalpolitikeren Yael Ben Yefet blir hetset for å stå opp for migrantarbeidere og deres barns rettigheter. ”Noe gikk i stykker” etter angrepet på Gaza, sier hun. Nå er ”alt mulig”.


Dette er det reellt eksisterende Israel – ikke den koloniale fantasien om et åpent demokrati som dessverre iblant blir forstyrret av fanatikere. Det som skjer med Israel i dag burde fungere som som et varselsignal for alle som tror at okkupasjoner ikke påvirker den som angriper og okkuperer. Når Israels heiagjeng i stedet formulerer sitt forsvar i høytflyvende termer av ”demokrati” og ”vestlige verdier” – da må man sterkt og urolig stille spørsmålstegn ved hva de egentlig legger i disse begrepene.