Tro, håp og revolusjon

Den här recensionen publicerades i Klassekampens Bokmagasin förra veckan.


Tove Skagestads fortelling om Sedegheh Ghargozalian begynner ikke særlig bra. Selve gjengivelsen, altså. Avsnittet heter «Tilslørt». Bare to setninger går før vi blir konfrontert med det skremmende «svarte skautet». Ordene «øye»/«øynene» gjentas fire ganger i løpet av en kort side. Det er som å ramle rett inn i en dårlig klisjé før det hele har kommet i gang.
Men det bedrer seg rimelig raskt. Hovedpersonen kommer inn og begynner å korrigere fortelleren. Hun påpeker at i 1981, når episoden utspiller seg, kjempet hun, den sekulære venstresideaktivisten, fremdeles for regimet. Og selv om påbudet om hodeplagg, som materialiserte seg rett etter revolusjonen i 1979, ikke var noe hun satte pris på, mener hun at «vi som var venstreradikale, hadde langt viktigere ting å bruke tid og krefter på enn å demonstrere mot det».


Sedegheh Gharagozalians spennende livshistorie er tett sammenvevd med Irans komplekse moderne historie. Hun har tilhørt en venstreside som spilte en viktig rolle i et av etterkrigstidas mest dramatiske politiske omveltninger, men som ikke var tilstrekkelig sterk for å også prege den i tida som fulgte.

Som så mange andre urbane ungdommer, blir hun radikalisert på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Det er en tid hvor Iran blir en stadig viktigere del av USAs interessesfære i Midtøsten. Shahens regime har stabilisert seg etter det CIA-ledete kuppet mot statsminister Mossadeq, som forsøkte seg på nasjonalisering av oljesektoren. Det endte blodig da et religiøst ledet opprør i 1963 ble slått ned, og en av de irriterende opprørske imamene, Khomeini, ble blitt deportert til Irak. Seinere har impulsene fra frigjøringsbevegelsene i den tredje verden for øvrig, men også 68-generasjonen i Vest, begynt å påvirke en ung generasjon i Iran. Radikaliseringen skjer i både religiøse og mer sekulære kretser.

Noen av de unge venstreradikale kommer fra familier som har hatt kontakt med det tradisjonelle, Moskvatro kommunistpartiet Tudeh. Andre, som Sedegheh, fra en mer tradisjonell bakgrunn, der kvinnene forventes å te seg og bli godt gift; mennene å tjene penger og finne seg en bra kone. Å nærme seg «det nye venstre» står for et brudd. Sosialt forlokkende, historisk sett drevet fram av geopolitiske og nasjonale krefter. Når Sedegheh gifter seg med sin kjære, som hun har truffet i den politiske kampen, hvisker naboene om at han sikkert er kommunist, siden bryllupet er så lite og han attpåtil kommer syklende på besøk.


Med Sedegheh får vi følge revolusjonens seier og maktkampen umiddelbart etterpå. Khomeini framtrer som en åndelig leder, men hans islamister er organisatorisk dyktige. De bygger en parallell statsstruktur som gradvis vendes mot motstanderne. Det tidlige 80-tallet er blodig og forvirret. Titusener av mennesker fengsles og henrettes. Kampen om makten står i gatene og på universitetet. Iraks angrep mot Iran får venstreopposisjonen i en enda vanskeligere knipe enn tidligere. De fleste ønsker å aktivt forsvare sitt land, men hindres av de regulære styrkene. Suksessivt forbys opposisjonen også formelt. I 1983 står Fadaian – som Sedegheh tilhører – for tur, og Tudeh.
Året etter bedriver de unge revolusjonære underjordisk arbeid, livet er bistert og barna vokser opp. Som for så mange andre omkranses livene deres av tragedier og skuffelser. Kjente og kjære sviker – eller er standhaftige og går under. Til sist blir situasjonen uutholdelig, og de må forlate det landet som de med livet som innsats har gått inn for å forandre.


Fluktruta er lang og krevende. Og det kalde Norge, der de til sist havner, er ingen udelt positiv opplevelse. Frustrasjonen i hverdagen, når ett slags press går over i et annet, pipler fram gjennom den enkle fortellingen. Flyktningparet er politisk aktive fra første stund, men endrer sakte sitt syn på både Iran og omverdenen, om enn med grunnvurderingene intakte.

Det er slående hvordan de står like hardt på fra første stund: Livet fortsetter å være en kamp, ambisjonene er fremdeles høye. Det er vanskelig å ikke bli rørt og imponert. I det lille gjennomføres bragder. Sedegheh, som har fått sine juristdrømmer knust i Iran, overstiger språkbarrieren og omskolerer seg til ernæringsfysiolog. Men selv om det er mange framganger, kvier hun seg ikke for å også fortelle om uro, om å mislykkes og om posttraumatisk stress.


Den iranske revolusjonshistorien blir godt belyst av Sedeghes kommentarer. Partisk, selvfølgelig, men med større dybde enn i de fleste andre populariserte analysene som når et vestlig publikum. Men også kommentarene om dagens komplekse virkelighet i Iran og om livet i eksil er ofte befriende kloke. Sedegheh, som hele livet har kjempet for kvinners rettigheter, forteller om hvordan hun etter kort tid i Norge ble intervjuet om situasjonen i Iran, som hun ville gjøre nordmenn oppmerksomme på: «men journalisten overdrev og tabloidiserte det jeg sa, i så stor grad at jeg følte jeg ble brukt som alibi for å stigmatisere iranske kvinner». Og når forfatteren gang på gang vender tilbake til spørsmålet om det muslimske hodeplagget, for hun svaret: «Kvinner blir ikke hjulpet av at hijaben blir revet av dem. Derfor ble jeg provosert da en eller annen Sara [Azmeh Rasmussen, min anm.] brente en hijab på Youngstorget 8. mars for et par år siden. Jeg følte hun tråkket på røttene mine».

Både holdningen til iransk historie og synspunktene på dagens situasjon bryter mot mye av det som kommer til uttrykk hos de mest høylytte i eksil, som ikke nødvendigvis er de mest representative eller innsiktsfulle.


«Tro, håp og revolusjon» kunne ha blitt en betydelig bedre bok. Det er nærmest frustrerende at det ikke har blitt gjort mer ut av en så fascinerende menneskeskjebne, når man først gjør det. Prosaen minner iblant om lettleste lærebøker på videregående. Og selv om de banale spørsmålene som stilles til Sedegheh kan være en del av det journalistiske og stilistiske grepet, er de tidvis irriterende å lese.

Men sett under ett er boka leseverdig. Som historieleksjon, som en fortelling om flukt og om å starte på ny, og som et fint korrektiv til mange av stereotypiene om Iran og iranere.