Lars Werner avled den 11 januari. En stor man, och en viktig del av den radikala svenska arbetarrörelsens historia, gick så ur tiden. Det var ett tungt och ledsamt besked att få. Jag har tänkt mycket på, och talat med folk i min närhet om, den stora betydelse Lasse hade för Vänsterpartiet/VPK/SKP. Sjukdom och annat satte stopp för att det skulle bli en längre text om honom nu – det kanske det blir vid någon annan korsväg. Men jag fick i alla fall ned nedastående nekrolog i norska Klassekampen.
Läs gärna andra som minns Lars Werner: Flammanredaktionen skriver långt och fint, Ida Gabrielsson undrar vem hon nu ska slänga käft med, Ung Vänsters ordförande Stefan Lindborg beskriver klokt Werners betydelse, Helena Durojs personligt hållna text är en god komplettering, och Anna Herdy lägger upp och kommenterar ett framträdande av Werner 1982, från SVT:s arkiv.
– – – – – – – – – – –
Da jeg nettopp hadde blitt leder i Vänsterpartiets ungdomsforbund, steg den nesten to meter høye Lars Werner uanmeldt inn på kontoret mitt og presset seg med visse vansker ned i sofaen. ”Ja, her har vi jo alle sittet”, sa han og nikket bort mot skrivebordet. Så fikk jeg lære at rommet hadde vært partilederrom en gang, da partilederen hadde arbeidsrom på partikontoret til tross for at han satt i Riksdagen. Og Joe Hill-bildet som jeg så på hver dag, var det Lars som en gang hadde satt opp.
Lars var som et oppslagsverk i arbeiderbevegelsens historie, med formidabel hukommelse for hendelser og personer. Da jeg skulle flytte til Norge, uttrykte han først sin misnøye, før han fortalte om hvordan han med ”store ører og enda større øyne” snappet opp rykter om Gerhardsens avgang i 1951, da han tilfeldigvis var i Oslo med faren sin på et møte. Faren Hjalmar var for øvrig en profilert skikkelse i Bygningsarbeiderforbundet og i Sveriges kommunistiske parti (SKP – som partiet het den gang). Lars fortalte ofte historien om hvordan sikkerhetspolitiet kom hjem til dem under en stor razzia mot svenske kommunister i 1940, og tok med seg farens båtmotor i den tro at den kunne være et slags sovjetisk våpen. På 90-tallet forlangte Lars å få den tilbake, uten suksess.
Lars Werner var leder i Vänsterpartiet (Kommunisterna) 1975-1993, og nestleder i ni år før det. ”Jeg var med på å forandre det partiet jeg meldte meg inn i på 50-tallet, til et sosialistisk venstreparti”, sa han i et 60-årsintervju i Expressen. Allerede i 1963 var den unge Werner en av initiativtakerne bak ”de 29:s brev” – skarpt formulerte krav fra unge medlemmer, om at SKP måtte bli et mer selvstendig parti, i og for den svenske demokratiske virkeligheten. Brevet, som utfordret den kaldkrigspregede partiledelsen, innledet en prosess som førte fram til at CH Hermansson ble partileder i 1964 og at partiet tok tydelig avstand fra den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968.
I et referat fra et møte med kommunistiske partier i Berlin i 1976, kan man lese at svensken Werner ”was the only Eurocommunist who called for complete dissociation from the Stalin era and demanded democratization in Eastern Europe”. I 1977 brøyt den prosovjetiske klikken ut og laget Arbetarpartiet Kommunisterna (APK), i dag forsvunnet. Splittelsen ble en tøff start for Werners tid som partileder. Men hans likeframme personlighet, sammen med hans overbevisning om at så mye som mulig burde håndteres uten ekskluderinger, gjorde nok den smertefulle skilsmissen mindre skadelig for venstresiden enn den ellers ville ha vært.
Det var også Lars Werner som ledet VPK gjennom oppbruddet i sporene etter østblokkens kollaps, og navnendringen til Vänsterpartiet, som partiet heter i dag. I sum spilte han en avgjørende rolle for at Vänsterpartiet kunne følge med i tiden uten å gå i oppløsning, slik mange søsterpartier gjorde.
For svensker flest var Lars Werner den svært joviale ”folkhemskommunisten”. Stilen og personligheten forble helt til slutten mer preget av hans bakgrunn som murer, enn av alle årene i parlamentet. Det gjorde inntrykk. Etter at man begynte å måle de svenske partiledernes popularitet blant samtlige velgere har ingen partileder for noe parti kommet opp i samme ”trekkplaster”-nivåer; altså vært så populær også utenfor egne rekker.
Werner var nysgjerrig og engasjert helt til slutten. De siste årene skrev han mange minneord over kamerater som forsvant. Da kunne man enkelt skimte et stort, bløtt hjerte gjennom den barduse arbeidersjargongen. Nå har det store hjertet hans sluttet å slå. Jeg er ikke alene om å allerede savne ham.
Läs gärna andra som minns Lars Werner: Flammanredaktionen skriver långt och fint, Ida Gabrielsson undrar vem hon nu ska slänga käft med, Ung Vänsters ordförande Stefan Lindborg beskriver klokt Werners betydelse, Helena Durojs personligt hållna text är en god komplettering, och Anna Herdy lägger upp och kommenterar ett framträdande av Werner 1982, från SVT:s arkiv.
– – – – – – – – – – –
Lars var som et oppslagsverk i arbeiderbevegelsens historie, med formidabel hukommelse for hendelser og personer. Da jeg skulle flytte til Norge, uttrykte han først sin misnøye, før han fortalte om hvordan han med ”store ører og enda større øyne” snappet opp rykter om Gerhardsens avgang i 1951, da han tilfeldigvis var i Oslo med faren sin på et møte. Faren Hjalmar var for øvrig en profilert skikkelse i Bygningsarbeiderforbundet og i Sveriges kommunistiske parti (SKP – som partiet het den gang). Lars fortalte ofte historien om hvordan sikkerhetspolitiet kom hjem til dem under en stor razzia mot svenske kommunister i 1940, og tok med seg farens båtmotor i den tro at den kunne være et slags sovjetisk våpen. På 90-tallet forlangte Lars å få den tilbake, uten suksess.
I et referat fra et møte med kommunistiske partier i Berlin i 1976, kan man lese at svensken Werner ”was the only Eurocommunist who called for complete dissociation from the Stalin era and demanded democratization in Eastern Europe”. I 1977 brøyt den prosovjetiske klikken ut og laget Arbetarpartiet Kommunisterna (APK), i dag forsvunnet. Splittelsen ble en tøff start for Werners tid som partileder. Men hans likeframme personlighet, sammen med hans overbevisning om at så mye som mulig burde håndteres uten ekskluderinger, gjorde nok den smertefulle skilsmissen mindre skadelig for venstresiden enn den ellers ville ha vært.
 |
| Partikongressen 2012. Foto: Maria Forsell Mörk |
For svensker flest var Lars Werner den svært joviale ”folkhemskommunisten”. Stilen og personligheten forble helt til slutten mer preget av hans bakgrunn som murer, enn av alle årene i parlamentet. Det gjorde inntrykk. Etter at man begynte å måle de svenske partiledernes popularitet blant samtlige velgere har ingen partileder for noe parti kommet opp i samme ”trekkplaster”-nivåer; altså vært så populær også utenfor egne rekker.
Werner var nysgjerrig og engasjert helt til slutten. De siste årene skrev han mange minneord over kamerater som forsvant. Da kunne man enkelt skimte et stort, bløtt hjerte gjennom den barduse arbeidersjargongen. Nå har det store hjertet hans sluttet å slå. Jeg er ikke alene om å allerede savne ham.
2 kommentarer:
For the record: C H Hermansson blev partiordförande 1964. Annars en fin nekrolog.
Ah, tack för påpekandet.
(Förklaringen till misstaget är att det fanns en formulering om namnbytet till VPK där)
Skicka en kommentar