Kolonialismens konjunktur

I Klassekampen idag, med anledning av Israels 60-årsdag. (Övers.: red.)


«For Europa skal vi (i Palestina) utgjøre en del av muren mot Asia. Vi skal fungere som en kulturens fortropp mot barbariet,» skrev Israels ideologiske forfar Theodor Herzl i 1896 om den tenkte staten.

Det ville vært altfor enkelt å redusere Israels i dag sekstiårige utvikling til dette. Men sitatet gir uttrykk for ett element i det sionistiske prosjektet. Ett element som i varierende grad kan anes i rettferdiggjøringen av kolonisering og okkupasjon - og den undertrykkingen som springer ut av den.

I de første decenniene etter grunnleggelsen av Israel var støtten sterk i progressive kretser i Vesten, ikke minst innen de nordiske sosialdemokratiene. Haakon Lie var brennende Israel-fantast. Einar Gerhardsens utrop om at «det er gjort mirakler i dette landet» finner et ekko i samtiden. «I Sverige har vi med respekt og beundring fulgt den jødiske statsdannelsens oppbygging til en moderne sosialistisk og demokratisk stat,» sa utenriksminister Östen Undén i 1955.

Her fantes moderniseringens fristelse, ideen om virkeliggjørelsen av sosialismens visjoner fra null, i et «land uten folk», og selvsagt solidaritet med et plaget folk som hadde vært utsatt for folkemord, under aktiv jubel eller passiv støtte fra Europas reaksjonære. Men dette var også en tid da bevisstheten om den europeiske kolonialismens offer ennå ikke hadde tvunget seg fram i de brede lag - før den koloniale rasismen rettet mot den tredje verdens folk ble utfordret.

På 1970-tallet var forholdene endret. Israel hadde okkupert nye landområder, samtidig som undertrykte folk rundt om i verden krevde rettferdighet og verdighet. «Den hvite mannens byrde» ble ikke lenger åpent beundret.

På denne tida ble også Israel og apartheidregimet i Sør-Afrika nære allierte, både politisk og militært. Da Sør-Afrikas statsminister Jon Vorster - aktiv nazist under andre verdenskrig - besøkte Israel i 1976, skålte han med Yitzak Rabin for «idealer vi deler». Sør-Afrikas regjering skrev at «Israel og Sør-Afrika har framfor alt en sak til felles: De befinner seg både i en fortrinnsvis fiendtlig verden, bebodd av mørke folk».

I dag har den USA-ledede verdensordenen rullet utviklingen baklengs. Det er nykolonial høykonjunktur. Overgrepet mot palestinerne er innlemmet i en regelløs, avhumaniserende «sivilisasjonskrig». Bildene av islam og arabere som truende horder er instrumentell i opprettholdelsen av denne verdensordenen. Det som skjer i Palestina får på den måten en betydning langt utover denne blodstenkte jordpletten. Mange av de forestillinger som populariseres i den islamofobiske hetsretorikken stemmer overens med israelsk statspropaganda - og har ofte sin konkrete opprinnelse der.

Mens man tidligere har anstrengt seg for å framstille PLO eller Arafat som voldelige galninger for et vestlig publikum, er det i dag arabere og muslimer generelt, også i europeisk eksil, som mistenkeliggjøres. Retorikken om en muslimsk «dødskult», eller om araberes irrasjonalitet, manglende interesse for framskritt og manglende evne til å holde sammen har gått fra litt pinlig ekstremisme til igjen å få hegemoni i Vesten.

Da Siv Jensen for noen måneder siden kom tilbake fra sin politiske pilegrimsreise og slo fast viktigheten av støtte til Israel - samtidig som en israelsk minister truet Gazas befolkning med «tilintetgjørelse» - var det knappest en støtte på tross av den vidstrakte volden. Jensen og hennes ideologiske vennekrets beundrer Israel og USA nettopp på grunn av forakten for folkeretten. De motbydelig urettferdige globale forholdene reflekterer og gir næring til den ordningen de vil skape på hjemmebane. Av motsatte årsaker er støtten for palestinernes sak sterk både i den tredje verden og i stigmatiserte forsteder i Vesten. I den monumentale urett palestinerne utsettes for, speiler millioner av mennesker sin egen historie og nåtid - av kolonial undertrykkelse, ødelagte utviklingsmuligheter og daglig fornedring.