Asymmetrisk debatt

Hvilke endrede holdninger utgjør egentlig et samfunnsproblem?

[Publicerad i Klassekampen i dag]

For noen uker siden kom Statistisk sentralbyrås sykefraværsstatistikk for første kvartal 2010: 7,0 prosent av avtalte dagsverk. Dette er en kraftig reduksjon fra året før, da sykefraværet var 7,7 prosent. Faktisk var sykefraværet rekordlavt. Det finnes fullt sammenlignbare SSB-tall siden 2001 og dette er det laveste tallet for første kvartal fra alle disse årene.


SSBs forklaring på en stor del av nedgangen – at influensaepidemien toppet tidlig – var tydeligvis akseptabel denne gangen. Det var annerledes under høstens og vårens opphissede sykelønnsdebatt. Da skulle en tilsvarende økning granskes nøye, under stor ståhei. Påstander som at «aldri før har sykefraværet i Norge vært høyere» forekom i debatten til tross for at det var direkte feil. Bombe- og eksplosjonsmetaforer ble tatt i bruk til tross for at kostnadene for sykelønnsordningen lå rundt samme andel av BNP som for tjue år siden.


Sykelønnsalarmismen har vært karakterisert av en stadig gjentakelse av fallende «arbeidsmoral» som forklaringsvariabel. Og da er løsningen nærliggende: skjære ned, straffe, begrense. Det kalles incentiver. «[H]vis det er slik at holdningene, både til det å være sykemeldt med full lønn, og til andre velferdsgoder har endret seg, må det sterkere lut til. […] da kommer man ikke utenom at både arbeidsgiver og arbeidstager selv må betale mer av regningen ved sykefravær», som økonomen Simen Markussen sier til Aftenposten 21. juni.

Denne konklusjonen tilføyes en undersøkelse som Markussen og kollegaen Harald Dale-Olsen har gjort, av hvordan lengden på sykemeldinger for den som brekker et bein eller forstuer en fot har endret seg på 15 år. Legene anbefaler nå at man skal være hjemme lenger.

«Vi finner det vankelig å forklare dette uten å åpne for at det har skjedd holdningsendringer», konkluderer de to økonomene i artikkelen. De presiserer i en parentes at holdningsendringene kan omfatte både arbeidsgiver, arbeidstaker og lege. Muligheten for at arbeidsgiver i mindre utstrekning enn tidligere vil ha folk med midlertidig lavere arbeidsevne på jobb, samt legenes eventuelt endrede profesjonelle vurdering av sykemelding som behandling, blir altså en del av samme problem. Aftenposten kaller det «slappere holdninger».


Det er naturligvis interessant å ha en diskusjon om hvordan legene vurderer sykefraværet. Men hvis vi nå på legens anbefaling blir hjemme lenger etter et beinbrudd – er det nødvendigvis «slapt»?

«Økende fravær til tross for klare forbedringer i folks helse er for mange et paradoks», skriver de to økonomene, og siterer en annen flittig deltaker i debatten, professor Ivar Sønbø Kristiansen, som snakker om «endrede holdninger til det å utføre arbeid for andre mot lønn.»

Nå har det jo vist seg notorisk vanskelig å vise noen konkrete endringer her – i den forstand at folk ikke går på jobben selv om de kan og har betalt for det. Men hele spørsmålsstillingen er ganske merkelig. Hvorfor skulle det være et «paradoks» at en god sykelønnsordning, der flere har mulighet til å være hjemme fra jobben ved sykdom, også kan bidra til en bedre folkehelse?


Og: Er ikke «endrede holdninger til det å utføre arbeid for andre mot lønn» et ganske viktig formål med velferdsordningene? Poenget er ikke at vi ikke skal arbeide – i Norge er det flere i lønnet arbeid enn i nesten alle andre land. Poenget er at vi for eksempel ikke skal akseptere hva som helst når vi arbeider, eller når vi har mistet jobben. «21 prosent av norske arbeidstagere har levert sykmelding fra lege som følge av dårlig arbeidsmiljø og ledelse», kunne vi nylig lese i en notis. Det kan man se som en grunn til å forbedre arbeidsmiljø og medbestemmelse – eller som et tegn på at flere burde bite tennene sammen og ta ut mer av problemene på egen kropp og psyke. Det er et spørsmål om perspektiv.

Slik fremtrer en dobbel asymmetri i velferdsdebatten. Dels handler det om hvordan fakta kan overtrumfes av ideologisk motivert mas, dels om hvilke utgangspunkt som får dominere. Venstresiden og arbeiderbevegelsen må stikke hull på mytene, men også være nøye med å forsvare grunnleggende verdier i velferdsordningene aktivt mot enøyd økonomisme. Skal vi ha en bekymret debatt om «endrede holdninger» – burde den heller handle om sosiale eliters syn på solidariske velferdsordninger. Der trengs det en kraftig skjerping.