Språkövning: Bred Enighet

Idag har jag haft min första egna text på tryck i Klassekampen. En ledarkrönika (vinjetten heter Fokus). Jag lägger upp den norska versionen här. Texten är översatt på redaktionen. SSB är Norges statistiska centralbyrå.
- - - - -
Bred enighet

Innføringen av det nåværende pensjonssystemet i Sverige i 1999 – etter en overensstemmelse mellom sosialdemokratene og de fire borgerlige partiene – innebar at en av svensk arbeiderbevegelses kronjuveler ble solgt ut. Tage Erlander, sosialdemokratenes statsminister fra 1946 til 1969, skriver i sine memoarer om «den mest voldsomme politiske strid vi har hatt siden det demokratiske gjennombruddet»: Det krevdes folkeavstemming, nyvalg og en borgerlig dissidentstemme i Riksdag-avstemmingen for at den allmenne tilleggspensjonen (ATP) skulle komme på plass. Når systemet skulle avvikles var det likevel ikke snakk om å «gjøre hele det svenske folket til en studiesirkel i pensjonsspørsmålet», som Erlander hadde anbefalt – den sosialdemokratiske partiledelsen drev igjennom overenskomsten med hemmelighetsskremmeri og halvsannheter.

Resultatet er et system med automatiske reguleringer, som gjør at pensjonen i framtida kan senkes uten særskilte politiske avgjørelser. Pensjonen regnes ut fra en matematisk formel. Samtidig overlates forvaltningen av midler til et flertall «konkurrerende» fond, mens en voksende del av pensjonsoppsparingene overlates til vill aksjespekulasjon.

Den norske pensjonsreformen, som samlet alle partier utenom SV og Frp bak en prinsippbeslutning i 2005, og som den rødgrønne regjeringen siden har gått videre med, går ikke like langt. Men det finnes store likheter. Levealdersjusteringen skaper en automatisk nedtrapping av pensjonene når gjennomsnittsalderen øker. Og alleårsregelen belønner lange, uavbrutte yrkeskarrierer. I praksis innebærer det, som Klassekampen kunne fortelle 5. januar, en kraftig forverring for likestillingen. Mennesker i yrker der man helt enkelt ikke orker å jobbe i så mange år, kommer også dårlig ut i det nye systemet.

«Valget av pensjonsmodell innebærer at politiske myndigheter har foretatt en avveining mellom effektivitet og fordeling,» heter det fra SSB. Vel er det en avveining, men mellom fordeling og mindre fordeling! Det er uklart hvorfor det skal være mer «effektivt» å kanalisere en større del av de enkeltes oppsparte midler i private framfor felles investeringer – for det er dét det handler om.

Det som burde være åpenbart, er at et pensjonssystem med reduserte ambisjoner lar de strukturelle ulikhetene i yrkeslivet slå tydeligere igjennom etter at man har pensjonert seg. Kort sagt: Det lønner seg å ha en jobb som ikke tar knekken på deg for tidlig, og å være rik. Sammenhengen er sterk.

I Sverige utgjør pensjonsforliket en illevarslende innovasjon. Hvert forsøk på å diskutere systemets utforming eller anvendelsen av de midlene som finnes i det, kveles med henvisning til et slags vokterråd som er satt til å beskytte skapningen.

I sin første regjeringstale nevnte høyrelederen Fredrik Reinfeldt flere reformer som tilsynelatende skulle ha blitt utarbeidet i «bred enighet»: foruten pensjonsreformen blant annet en riksbank som ligger utenfor demokratisk kontroll og medlemskap i EU – en lang liste med høyrevridning ovenfra som har unndratt tunge politiske beslutninger fra den demokratiske dagsorden. Reinfeldt etterlyste nå en bred enighet om sosialforsikringssystemet – i praksis et stille oppgjør med nøkkelprinsipper i den nordiske velferdsmodellen.

Å kalibrere det politiske systemet for å tilby politikerutskiftninger uten politikkskifte, har alltid vært en viktig strategisk målsetting for dem som ivaretar sterke kapitalinteresser. De som vil gjøre seg til talerør for folkelige krefter, må i stedet passe på å ikke havne i passiviserende tvangstrøyer. Da er det ikke gitt at «brede enigheter» uten et forutgående sosialt trykk blir like vellykket.

«Jeg er sikker på at det vi har gjort ikke kommer til å være populært om 20 år, når de som går ut i pensjon ser hva vi har gjort,» glapp det ut av en svensk statsminister, Göran Persson, i 2005.

Så kjøpte han seg herregård.