Jag skriver idag en längre artikel i Aftonbladet, om den frammarscherande högerpopulismen i Norge. Läs gärna.
Artikeln ingår i en serie om europeisk högerpopulism. Tidigare har Olle Svenning skrivit om Frankrike, och Drude Dahlerup om Danmark.
torsdag, juli 31, 2008
Prenumerera på:
Kommentarer till inlägget (Atom)
16 kommentarer:
Den var "intressant".
Lite besviken är jag över att en så självskriven Esbatism som "rasistifiering" inte fick plats, men annars var det ju välskrivet, förvånansvärt nyanserat och med fingret på intressanta företeelser.
En relaterad kommentar här:
http://www.metrobloggen.se/jsp/public/permalink.jsp?article=19.3664518
$vensson, jag skulle läst din kommentar om jag inte visste att du får pengar då. jag får förbli oinformerad om din åsikt. det är ok :)
Bra skrivet. Tyvärr faller ju hela korthuset efter följande tunga kritik:
"Att vara rädd för främlingar kanske på något sätt är en naturlig mänsklig egenskap.
Själv är jag höjdrädd och jag har en god vän som tycker att fåglar är väldigt obehagliga."
Hei.
I artikkelen klager du over at Honestthinking slipper til i media. Det er jo din egen avis Klassekampen som har hatt dem oftest i avisen...
Men det er kanskje slutt med ikke-sosialistiske kommentarer i klassekampen etter at du tok over?
Ali Esbati er spesialimportert til Al-Klassekampen for å selektere vekk alle religionskritiske innlegg.
De nyreligiøse Tariq Ali-dyrkere vil gjerne at religionen skal få en ny og vital rolle som forsvarsvåpen for sin spesiellt utvalgte gruppe.
Ali-Estabi som er skolert i den miltante DDR neo-stalinistiske tradisjon gjør en utmerket jobb i Klassekamen i føle den gamle frie debattant Jan Hårstad som har mistet sitt ytringsfrihetssetfikat i Al-Klassekampen.
http://www.document.no/2008/02/hater_tegnerne.html#comment-261114
Å nej norska koko-kommentarer nu oxå! Räcker det inte med våra egna looneys?
Men i sann PC Jersildanda bör väl dessa inlägg dubbas o översättas?
Jag gör ett försök;
anonym 12.10: "Jävla kommunister med censur så jag inte får skriva min rasse-skit precis som jag vill."
Ole Pedersen: "Jävla jävla. Muslimer får mig att kissa på mig. Förresten var Gulag hemskt."
Det bekymrer meg at sekularismen blir mer militant og aggressiv, sier Norge mest kjente konvertitt Trond Ali Linstad.
Trond Ali Lindstad er Al-Klassekampens husmuslim .
Frihet er slaveri!
Den som har lest 1984 av George Orwell er kjent med «dobbelttenking» – selvmotsigelser som integreres i språk og tankegang slik at man ikke lenger reagerer på dem: «krig er fred», «frihet er slaveri», «uvitenhet er styrke», osv.
I boka er fenomenet tatt ut i det ekstreme, men man ser de samme tendensene hos virkelige totalitære regimer, hvor diktatur og undertrykkelse beskrives som demokrati og frihet, og vice versa. Det er dermed ikke noe nytt ved Trond Ali Linstads beskrivelser av det sekulære samfunn, men man skvetter jo litt likevel:
«Sekularismen blir stadig mer militant og aggressiv»
«Den sekulære fundamentalismen står i veien for en fredelig
sameksistens mellom det religiøse og det sekulære samfunn»
«Den rådende sekularisme … viser stadig mer autoritære trekk»
«Sekulær fundamentalisme kan være vel så farlig som religiøs»
«Man må slutte å ensrette samfunnet etter egen norm»
Gjett hvor mange fingre jeg holder opp!
Dear Norwegian racists - If you want to make yourselves understood in Sweden (or on the Internet) please write in Swedish or English. Other strange languages breaks up our Swedish national unity. I am sure you are familiar with this type of argumentation?
En önskas:
kan alla rättsahaverister hålla sig undan på den hä bloggen. Skriv ert skit på någon idiots blogg istället.
För en gång skull har Johan Norberg och company inte ballat ur av en antirasistisk artikel. Det är värt att firas.
Det skulle man definitivt ikke mene nå om dagen og stubben kom i retur i rekordfart,undertegnet selvfølgelig av Rød Ungdom personifisert,Marte Michelet. her har de en god forsvarsspiller for ikke å snakke om Braanens nye ansatte utkaster og portvakt,Ali Esbati.
Og i Dasavisen sitter Carsten Bleness(RV) og vokter på korrekt ytringsfrihet.
Og det morsomme er selvsagt at alle disse figurene vil framstå som humanistiske kjempere for demokrati og ytringsfrihet. Under en forutsetning,naturligvis: at man mener det samme som vokterne av ytringsfriheten.
Vi er tilbake til Rosa Luxemburgs berømte uttalelser og erfaringer med det tyske sosialdemokratiske apparatet. Hadde hun ikke hatt en venn i Leipzigs Volkszeitung,hadde knapt hennes berømte artikler sett dagens lys. Så ting gjentar seg,ikke likt identisk,men i nye mønstre og former.
Nå er de "radikale" de aller verste konservative.
Har ytringsfrihetens dødsengel gjenninnføret sensur etter totalitære retningslinjer ?
Ytringsfrihetsutvalget?
Det er ett parti der som er så motbydelig hykkelsk at det fortjener framhevning:
"Vi kommer greit til orde,og det er ingenting som hindrer oss i å ytre oss fritt eller sette hva vi vil på trykk.
Jeg er mer bekymret for den plassen vi tar. Tar vi plass fra noen andre,viktige stemmer som ikke blir hørt?"
Det er et ekstremt høyt og villedende abstraksjonsnivå på denne uttalelsen som ser bort fra det stadig mer sentraliserte eierforhold i norsk presse samt det faktum at det er debattredaktørene som bestemmer hva som skal trykkes. Vi trenger ikke gnure mer på hvem som er de sentrale debattredaktører,som vi alle vet snart,men hvis det i en stat opprettes et maktens konsensus om en statsfilosofi som det nå gjøres i den ene kronikken etter den andre,da er vi på farlige veier.
jeg nevner de siste utslag av statsfilosofi:
Solstads spørsmålstegn rundt ytringsfriheten og nedrakking på islamistkritikere,Kjeldstalies kategoriske meldinger om MÅ BLI norge og nordmenn,Støres kronikk i Aftenposten idag...
Alle disse meldingene peker i en og samme retning,at det i nær framtid vil bli opprettet et Ytringsfrihetsutvalg i Norge som skal temme alle synspunkter som kritiserer prosjektet: det nye multikulturelle Norge.
Definisjonsformene er allerede sementert:
all kritikk av dette godhetens inntog er å betrakte som uttrykk for brun tenkning og rasisme.
Selv om debattene med Lars Gule her på document gjennom et par år ble fryktelig kjedelige etterhvert var de svært nyttige sett i ettertid for Gule - lik en stormsvale - varslet hva vi kan vente oss av skjellsord når vi begir oss inn i Solstads,Kjeldstadlies og Støres verden.
I praktisk forstand er det slik at debattredaktørene vokter at det ikke skjer,men det er naturligvis åpenbart at document og andre webber vil vokse til relle meningsfaktorer.
Historien viser opp til mange lignende situasjoner og det er fristende å ta sovjetiske Glavlit fra 6 juni 1922 som skulle påse at intet kom på trykk i Sovjetunionen som "containing agitation against Soviet authority."
Forut for dette hadde man en utrenskning av bibliotekene som startet i 1920 og alt dette ble videreført med Goebbels bokbål i Berlin.
Før eller senere vil det nå bli snakk om en Ytringsfrihetskommisjon som skal kultivere den norske ytringsfriheten langs de skinneganger som er bestemt. Forslag til medlemmer: Formann Dag Solstad,medlemmer Truls Øra,Bjørgulv Braanen,Kjelstadlie,Lars Gule,Thorbjørn Jagland,Ali Estabi,Gholan i Islamsk Råd og Trond Ali Linstad,etc sekretær Marte Michelet.
Det er godhetens utpost i Norden som Edvard Hoem vil dikte en ny nasjonalsang om med avsynging av Åse Kleveland.
Verdensordningen er nå å betrakte som fullbrakt i Norge.
Merkelig med disse svenskene. Der vi tillater oss å tenke selvstendig, marsjerer de i disiplinert flokk. Derfor ble de også dyktige, masseproduserende bilarbeidere.Nordmenn kunne aldri ha blitt det.Jeg lurer på om dette er historisk betinget. - Sverige hadde sin adel som førte kriger når det lystet dem, og da hadde den jevne svenske å adlyde; ut i krigen og kjemp med livet som innsats. - Vi, adelen, bestemmer og vi har maktmidlene til å straffe den som nekter å adlyde.Derfor har vi med forundring sett svensk underdannighet der vi som nordmenn ville motsette oss tvangen.
Da det var ute med adelen, overtok den politiske og intellektuelle eliten dens rolle. Men nå var det det svenske frelsesprosjektet som gjaldt - verdens forvandling i samsvar med folkehemmets idealer. Virkelig fart i utviklingen kom med folkeforføreren Palme. - Det ble politisk korrekt ved enhver anledning å slå fast at Svenska Folket hadde å sone for den utbytting deres ledere i det foregående hadde latt gå utover verdens fattige og andre.
Der adelen brukte kirken og skriften som trusler, brukte de nye makthavere avkristningen og broderfolketes dårlige samvittighet til å fremme sine mål: etableringen av en ny lydig underklasse gjennom massiv ikke vestlig innvandring. Såkalt multikulturalisme.
Selv legger naturligvis makthaverne til grunn at de skal forbli ved makten, smeltet sammen med den utvalgte eliten blant de fremmede, som de har latt komme i posisjoner. Dagens Sverige, slik vi kjenner det, og svenske verdier er intet verdt. Det typisk svenske har ingen verdi sier Socialdemokraternas påtroppende leder Mona Sahlin. Og interssant er det at den jevne svenske er blitt skolert, ja indokterinert til å si seg enig. Men minipartiet Sverigedemokraterna er noe nytt. Det har noe av det opprinnelig svenske på sitt program. Blir det representert i Riksdagen ved neste valg, kan ikke lenger mediene lenger enstemmig boykotte deres røst. Så spørs det da om søta bror - når hun/han får vite hva som skjer - lenger vil være med på elitens risikable, irreversible, multikulturelle prosjekt.
Derfor er det forståelig at Aftonbladet tyr til en ikke-vestlig journalist i en marxsist/leninistisk/stalinistisk avis - holdt i live av statsmidler - når de skal gjøre rede for
Frps fremgang i Norge for sine lesere.
Utviklingen i Sverige angår oss nordmenn.Hittil har de åpne grenser og den førte praktiske politikk vært til gavn for broderfolkene. Men vi ser at den politiske eliten i Sverige viser vilje til å likestille Sharialovene med landets øvrige lover. Etter muslimsk påtrykk skjer også annen tilpassning til islamsk ideologi. Tar ikke det svenske folket, gjennom valg, et oppgjør med sin politiske elite, slik det tydeligvis er i ferd med å skje i Norge, kan den tid komme da det ikke lenger er selvfølgelig at landegrensen mellom de to land skal være åpen
Sensur
Like viktig som retningslinjene for hva som skulle skrives i pressen var sensuren av uønsket informasjon. Peter Kenez mener det er umulig å fastslå hvorvidt sovjetiske aviser løy oftere enn pressen i Vesten. Han mener at folk i Sovjetunionen hovedsakelig ble ført bak lyset av alt massemedia unnlot å fortelle snarere enn det de fortalte. Journalisten Robert G. Kaiser i Washington Post publiserte i 1984 deler av listen av forbudte emner til sensurorganet Glavlit (Roeder 1988:129):
· The itineraries...of members and candidate members of the Politburo.
· Information about the organs of Soviet censorship which discloses the character, organization and method of their work.
· Activities of the organs of state security and Soviet intelligence organs...
· ...The amount of crime, the number of people engaged in criminal behavior, the number arrested, the number convicted...
· Information about the existence of correctional labor camps...
· Facts about the physical conditions, illnesses, and death rates of all prisoners in all localities.
· The number of illiterate people.
· Reports about the human victims of accidents, wrecks and fires...
· Information about the consequences of catastrophic earthquakes, tidal waves, floods and other natural calamities...
· Calculations of the relative purchasing power of the ruble and the hard currency for foreign states.
· The size of the total wage fund, or the amount of money which comprises the population’s purchasing power, or the balance of income and expenditure of the population...
· Information about hostile actions by the population or responsible officials of foreign states against representatives of citizens of the USSR.
· The correlation between the cost of services for foreign tourists in the USSR and the selling price of tourist trips in the USSR.
· Information about export to foreign countries of arms, ammunition, military technology, military equipment...
· Information suggesting a low moral-political condition of the armed forces, unsatisfactory military discipline, abnormal relations among soldiers or between them and the population.
· The number of drug addicts...
· Information about occupational injuries.
· Information about the audibility of the radio stations of foreign states in the USSR.
«Mange sier at denne byen er for liberal, ute av kontakt med folk flest, en ateistisk nytelsesfabrikk, et Sodoma og Gomorra ved stranden, et moralsk sort hull hvor all uskyld fordrives i en endeløs orgie av sex og grådighet. Jeg har egentlig ikke noen vits her. Jeg tenkte bare dere ville vite hva mange mennesker tenker om dere».
Jon Stewart, om Hollywood
Til min overraskelse har jeg har blitt trukket inn i sommerens kulturdebatt. Et intervju i Dagens Næringsliv om min rolle i Frps internasjonale utvalg kom inn på mine fritidssysler. Min interesse for kunst og teater utfordret enkeltes fordommer og vips var jeg et punkt på dagsorden. Media er et forstørrelsesglass. Har du noen bøker, har du et bibliotek; har du noen bilder, er du en kunstsamler; sitter du på et utvalg, er du en partitopp. La det med en gang være sagt at jeg ikke har noen innflytelse på Frps kulturpolitikk, mitt perspektiv er som publikummer.
Til saken. Dagbladets kommentator Unn Conradi Andersen holder meg opp som en fremmed fugl i sin artikkel 30/7. En dannet person i Frp – hvilket paradoks! Vi alle har våre stereotypier om forskjellige partiers velgergrupper. Ikke noe galt i det. Det er noe av poenget med partipolitikk, dette med «oss» og «de andre».
Det som overrasker meg er hvordan enkelte tviholder på karikaturen om Frp velgeren som en ukultivert lømmel i usmaklige klær. Har disse menneskene aldri vært i familieselskap? Mange mener det samme som Frp. Om lag 30 prosent sier til og med at de tenker stemme på partiet.
Så til kulturdebatten. Jeg har fulgt denne feiden fra hengekøya og må, trolig i likhet med mange av leserne, innrømme å ha skiftet mening flere ganger. Jeg er lang på vei enig i kritikken mot den tilsynelatende forakten som enkelte i Frp har vist overfor kulturformer de selv ikke setter pris på.
Jeg har mindre tillit til scenariene som er blitt presentert om hva Frps kulturpolitikk vil føre til. Agnete Haaland hevder i Dagbladet at partiet er ute etter kunstens «død og utradering». «Frp er et frihetsberøvende parti», skriver Anders T. Andersen i Aftenposten. Jeg vil ikke kimse av den uro de føler, men er det ikke en mulighet for at de svartmaler litt?
I debatten vil man kunne få inntrykk av at statlige subsidier har æren for at det i det hele tatt finnes kultur i Norge. Det finnes knapt den kunstner som tilhengere av statsfinansiert kultur ikke er villig til å ta den hele og fulle ære for.
Jeg er skeptisk til denne typen argumentasjon. Også i andre land hvor det ikke finnes sjenerøse statlige støtteordninger finnes det kultur. Det vet enhver som har hatt nesa utenfor stuedøra. Faktisk står det etter min ringe oppfatning bedre til i mange andre land. Det er sjelden jeg opplever folkelig entusiasme og engasjement rundt norsk kultur.
Jeg er heller ikke sikker på at statsstøtte er den kvalitetsgaranti som tilhengerne synes å tro. Enhver som har vokst opp med norsk film på lokalkinoen, vil vite at sammenhengen nok er noe mer komplisert enn som så. Det meste norsk kultur er preget av, hva Ingunn Økland kaller «folkelige festivaler, hverdagslige romaner, ufarlige spillefilmer, ufokuserte medier, risikofri arkitektur».
Man kan få inntrykk av at hvis bare alle kunstnere fikk full lønn av staten, ja da ville Norge ha et kulturliv som utblomstrer alle andre verdens land. Jeg tror ikke det er tilfelle. For alt snakket om «mangfold» og «bredde» er norsk kulturliv relativt flatt og enfoldig. Forbausende få norske samtidskunstnere lykkes i utlandet. Til tross for alle millionene.
Det er på tide å stille spørsmål ved tanken om at god kunst kan eksistere uavhengig av publikums preferanser. Ja vel, så finnes det eksempler som van Gogh som knapt solgte et bilde i sin levetid og senere ble anerkjent som et geni, men hovedregelen er like fullt at kunst blir kunst i det den finner sitt publikum.
Den enkleste måten å få dette til på er faktisk å la publikum betale. Shakespeare skrev ikke for sitt blødende hjerte, eller sine kunstnervenner – han skrev for de ukultiverte lømlene som hver uke køet utenfor The Globe med sine surt opptjente skillinger i handa.
Jeg skal ikke ta denne tanken for langt, men jeg vil spørre om statsstøtte kanskje har blitt en sovepute? Ikke bare for de av kunstnerne som driver selvrealisering på fellesskapets regning, men vel så mye for publikum som unnlater å støtte opp om våre kunstnere. Hvorfor har ikke flere norsk kunst på veggene? Hvorfor står stolradene tomme?
Delvis på grunn av latskap og manglende interesse, ja vel. Men jeg vil våge påstanden at det er også på grunn av fremmedgjøring fra kunstnere som får sin lønn annetsteds og således ikke trenger å lage noe publikum verdsetter. Ved å gjøre kunstnerne til klienter av staten, ikke av sitt publikum, minskes sjansen for kunstneren i å lykkes – i å finne resonans i andres sjeler.
Således er ikke markedet den Sauron som enkelte maner fram, men snarere en frigjører som muliggjør den store runddansen mellom kunstner og publikum som er kunsthistorien. Uten staten som mellommann. Da ville kunstnerne kunne ta sin gamle rolle som maktens kritikere snarere enn som klienter stadig opptatt med å bønnfalle sin venn ministeren om nok en «visjonær opptrapping av budsjettet».
Det er en myte at staten ikke krever noe tilbake. Det finnes ikke noe slikt som en gratis lunsj. Staten har også kriterier som de verdig trengende kunstnere og kunstformer velges ut fra. Det bør ikke overraske noen at mye kunst skapes i Norge for å møte slike kriterier snarere enn kunstnerens visjon eller publikums preferanser.
Tilbake til Jon Stewart. Jeg åpnet med komikerens velkomsttale til Oscarutdelingen i 2006, ikke bare fordi jeg er en fan av The Daily Show, men også for å illustrere at Norge ikke er det eneste landet som sliter med mistro mellom en tidvis arrogant kulturelite og en ikke alltid like opplyst folkelig opinion.
Det er også for å minne om muligheten for at den pågående kulturdebatten kanskje har kommet galt av sted. At den skaper bunkersmentalitet blant kunstnerne og forakt blant folk flest. Hva vi trenger er et klima hvor frykten for det ukjente ikke får overskygge nye muligheter.
Skicka en kommentar