Klimatförändringar

(För två veckor sedan beslutade den norska regeringen om kraftiga inskränkningar i asylrätten. Sosialistisk Venstre reserverade sig – första gången sedan regeringssamarbetet startade för tre år sedan. Jag har nedanstående krönika i Klassekampen idag. Översatt på redaktionen)


Klimaendring

Jeg går over gata ved Tøyen-senteret i Oslo og er plutselig i skolegården på Alvik skole i Stockholm. Det er ved overgangen mellom 80- og 90-tall. Noen kommer forbi på moped og roper «svartskalle». Det er første, men ikke siste gang jeg får høre det. Det har vært et omslag i lufta – plutselig, merkbart. Det snakkes. Hvor mange flyktninger er det egentlig som kommer? Nasker de ikke ting i butikkene? Og hvor mye koster de egentlig? Det høres murring i skolegården. Noen har til og med sett «Kalle» – en gresk gutt – spraye «Bevara Sverige Svenskt» på en vegg.

I desember 1989 fattet den sosialdemokratiske regjeringen den såkalte Lucia-beslutningen, som drastisk innskrenket muligheten for å komme til Sverige som flyktning. Det var en panikkartet reaksjon på en oppgang i antallet flyktninger. En stor del av argumentasjonen kretset omkring viktigheten av å demme opp mot fremmedfiendtlige strømninger i samfunnet. Resultatet ble det motsatte. Fremmedfrykten ble utgangspunktet for debatten. I valget i 1991 dundret det nystartete høyrepopulistiske partiet Ny demokrati inn i Riksdagen, med en misnøyeprofil mot «politikerne» og flyktningpolitikken. Det hadde jo allerede blitt etablert som selvsagt at det var flyktningene som var problemet. Nå gjaldt det bare å finne en løsning – og da kunne Ny demokrati presentere de direkte, «folkelige» svarene.

Det er nok tilfeldig at jeg for første gang i Norge kom til å bli kalt «pakkis» av en beruset yngling i en bil bare noen dager etter at den rødgrønne regjeringen sendte «signaler» til «flyktningmarkedet». Men det er åpenbart at regjeringsavgjørelser påvirker samfunnsdebattens retning. Og det breiere samfunnsklimaet.

Når tankene nå går til svensk 90-tall og tilbake til fotgjengerovergangen på Tøyen, får de en urolig landing. For det er verre nå. Da var det gjennombruddstider for nyliberalismen. Den økonomiske krisen og kuttene i offentlig velferd var hovedsak. Rasismen var en bieffekt, rasistene forble bifigurer. I dag har de nyliberale blitt neocons. Rasismen er mer instrumentell, mer sentral i vestlig politisk liv.

Det svenske tidsskriftet Fokus har i sitt nyeste nummer en reportasje om den østerrikske høyrepopulisten Jörg Haider, som med hets mot utlendinger og islam ledet sitt «Frihetsparti» til nye høyder. Han er i dag regjeringssjef i delstaten Käntern. «Jeg er ikke i opposisjon lenger og behøver ikke hisse meg opp like ofte. Dessuten har jo i prinsipp alt jeg jobbet for på slutten av 90-tallet blitt lovfestet rundt om i Europa», sier han. De strenge innvandringslovene som Haider foreslo og skapte overskrifter med, var mer liberale enn dem som Danmark seinere innførte. Haider påpeker at han var «forut for si tid» med å «snakke om å forby hodeplagg og å integrere innvandrere». Da Haider ble tatt inn i regjeringen, ble det snakket om EU-sanksjoner. I dag har Berlusconis regjering inkorporert arvtakeren til Mussolinis fascistparti.

Den høyrepopulistiske agendaen inneholder to sammenkoblede elementer. Dels å etablere «de fremmede» – de som lenge har bodd i Vesten, de som nettopp har kommet og de som ikke er her – som trussel og problem, som det er nødvendig å «håndtere». Dels å redusere og dirigere inn i prinsippet hver eneste motsetning i samfunnet til dette «problemet». En argumentasjon der Norge beskrives som i ferd med å druknes av utlendinger, som framstiller flyktninger som shoppere i et marked, og som peker ut et behov for å «håndtere» problemet med at mennesker ønsker å forenes med sin familie, understøtter den høyrepopulistiske dagsordenen som er i ferd med å bli hegemonisk. Og det er ikke først og fremst svarene som konstituerer samfunnsklimaet – det er spørsmålene på dagsorden.