Krisemystikk

(Jag ska skriva en lördagsspalt under vinjetten "Signert" i norska Dagsavisen ungefär var femte vecka. Det här är veckans spalt)


Krisemystikk
Én av verdensreligionene har uvanlig mange fundamentalister i samfunnets maktposisjoner.


Den store hijab-festen, dit alle hadde blitt invitert for å med Siv Jensen på høyeste volum i bakgrunnen stå og cocktail-prate om det onde som ville skje med Norge om en håndfull politi plutselig skulle dekke sitt hår, ble her om dagen midlertidlig avbrutt av noen småtriste nyheter fra virkeligheten. Oljefondet har altså mistet 633 milliarder kroner.

Mange har sett seg kallet til å komme med tips i denne vanskelige tiden for nasjonen. Som så ofte før er det Venstres Lars Sponheim som stiger fram som den man virkelig kan lytte til og holde i hånda. ”Vi må tro at det er lys i tunnelen. Da vil verdiene øke på nytt”, sier han til Aftenposten. Sentralbanksjef Svein Gjerdrem er allerede med i Sponheims menighet. I følge samme avis uttrykte han på pressekonferansen ”stor tro på aksjemarkedet og kapitalismens fremtid”.


Troen på aksjemarkedet som veien og sannheten gjenspeiles i Oljefondets konstruksjon. Når pengene fra oljesalget ruller inn, skal de etter nåværende modell ikke investeres i sånt som det fins konkret, langsiktig behov for i Norge. For eksempel opprustning av jernbanen til normal i-landsstandard, forskning på og utbygging av fornybare energiløsninger, eller et ordentlig offentlig boligprogram. I stedet skal man legge pengene ned i en svart boks og la markedets usynlige hånd finne fram til de riktige virksomhetene der ute i verden.

I prinsippet skal man kunne velge et risikonivå, og – på lang sikt – få en tilsvarende avkastning. Men nå betales likevel fondsforvaltere ekstremt godt for å gjette hvilke aksjer som skal gå opp eller ned. Ettersom ”hasardspill” har fått en litt negativ klang, kalles dette for ”aktiv forvaltning”. Når børsen går opp betyr det høye lønner og store bonuser. Når børsen går ned betyr det høye lønner og mindre bonuser. Forvalterne trenger uansett ikke å vente på sin belønning i den kommende evigheten. De sammenlagte forvaltningskostnadene for Oljefondet ligger på minst 1,7 milliarder kroner. Den nyeste rapporten viser at man hadde tjent cirka 70 milliarder på å la være å bedrive aktiv forvaltning.


Men poenget her er ikke at andre forvaltere ville gjort en bedre jobb, eller at Oljefondets aksjeportefølje aldri mer kommer til å stige i pris. Poenget er at en stor del av pensjonssparingen blir strukturelt feilbrukt, uansett om børsverdiene for anledningen går opp eller ned. Prisen vi kontinuerlig betaler, er en reell maktoverføring fra demokratiske organer til lyssky markedsaktører. Og med det, en ressursforskytning fra virkelige investeringer – altså satsinger i realøkonomien som kan gi oss samfunnsøkonomiske gevinster og bedre velferd i framtiden – til fordel for kortsiktig spekulasjon.

Vi snakker her om en verdensreligion med uvanlig mange fundamentalister i maktposisjoner. Den religiøst ladede troen på aksjemarkedene er en del av det systemet som har gjort at offentlige virksomheter kronisk underfinansieres, at lønningenes andel av merverdien har sunket, og at inntekts- og formuegapet har vokst i store deler av verden. Snikmarkediseringen av pensjonsforvaltningen i mange land har bidratt til å pumpe inn enorme pengesummer i de finansielle markedene og dermed fått dem til å sveve enda lenger bort fra virkeligheten, med de følgene vi i dag kjenner så godt. Det norske folket er så visst et av markedsfundamentalismens ofre, men Oljefondet har vært en av korstogets sponsorer.


Det gjør vel ikke så mye om noen i sitt stille indre vil tro på at Jesus ble oppkalt til himmelen for konsultasjon, eller i sitt stille ytre vil markere ydmykhet overfor Allahs visdom, tenker jeg. Men det ville vært fint med en vekkelse mot den overtro og mystikk som er virkelig skadelig her og nå. Kanskje noen fra Finansdepartementet kan brenne sitt slips på Youngstorget, så vi får litt lys i tunnelen?