På nett med Iran

I Dagsavisen i lördags. [För svenska läsare: notera att by på norska är stad på svenska. Svenskans by är landsby/bygd]

På nett med Iran
Livet står ikke stille i ”ondskapens akse”

Jeg var et utprega bybarn. Ikke at jeg avskydde besøkene på pappas hjemsted nord for Teheran, eller i landsbyen Dizaj-Khalil, der morfar vokste opp og nå ligger begravd. Men det var likevel alltid deilig å komme hjem. Til bøkene mine, toalett innendørs og bensinlukt i gatene.

Samtidig var avstanden kort. Den fattige iranske bygdevirkeligheten var ikke eksotiske, historiske røtter for meg. Det var der og da, det var onkler og fettere. Pappa hadde også slitt med epleinnhøstingen som barn, og gått med den altfor store skolejakka som han skulle vokse inn i, slik mine jevnaldrende på bygda fortsatt gjorde. Dessuten var landsbygdas vilkår en del av storbyens klassestruktur. De grove trælene og dype sprekkene som mannen til tanta mi hadde i hendene, kom av tungt murerarbeid i byen. Og det var på en byggeplass inne i byen at hans sønn, også han murer, døde da han falt fra et stillas.

”Har du hørt at bygda vår har en webside?” sier pappa. Jeg tar det først som et utslag av hans humor – det var ingen elektrisitet der da jeg var barn, det gjaldt å ikke glemme batterier til kassettspilleren. Men jo da. På www.bargejahan.com kan man se bygda i ulike årstider, lese om pågående moderniseringsprosjekter og følge med på dagens værmelding. Jeg sitter i Oslo, men er plutselig i min barndoms somre, under de blomstrende epletrærne. Jeg klikker meg videre til ”bygdas martyrer”, de som døde i krigen mot Saddam Husseins Irak. Unge ansikter. Jeg fastner en stund i min onkels blikk.

Også Dizaj-Khalil, bygda på mammas side, har sitt eget nettsted, viser det seg. Da jeg var på besøk der for fem år siden, fortalte bygdas lærer og altmuligmann stolt at alle jenter og gutter nå gikk på skolen. Om somrene arrangerte man idrettsstevner og kurs. Og man hadde akkurat klart å skaffe noen datamaskiner så ungdommene skulle kunne lære seg å bruke Word og Power Point. Den gang jobba man for å skaffe internett. Det har åpenbart gått veien.

Iran er et land der organisasjons- og ytringsfriheten er kraftig begrenset, og den politiske undertrykkingen omfattende. Etter Kina er Iran det landet i verden som henretter flest mennesker. Men det er ikke det eneste som skjer der. Hverdagsøkonomiske problemer vekker bred folkelig irritasjon, og kobles også sammen med regimet, blant annet fordi korrupsjon er utbredt og mange i de ledende (religiøse) sjiktene har skaffet seg store formuer. Man bør for eksempel minnes at Ahmadinejads seier over den steinrike veteranen Rafsanjani i det siste presidentvalget hadde mye med den typen misnøye å gjøre. Det var Ahmadinejad som snakket om å hedre de egalitære idealene fra revolusjonen i 1979.

Og folk er ikke passive. Det finnes en avansert kvinnebevegelse som kjemper i et bredt spekter av saker; fra familierett til seksualrådgivning. Arbeidsmarkedet har få beskyttelsesmekanismer for arbeidstakerne, og tilløp til å organisere faglig virksomhet er noe av det regimet slår aller hardest ned på. Det gjøres likevel små og store forsøk, som en omfattende tre dagers lærerstreik i slutten av april. Spørsmål om sosial rettferdighet og bedre vilkår for arbeiderklassen drøftes konkret i den pågående presidentvalgkampen, noe som trolig styrker Ahmadinejads fremste konkurrent, Mir-Hossein Moussavi.

Jeg vet ikke om, eller hva, de som driver bygdehjemmesidene i Iran kommer til å stemme ved valget. Men jeg vet at lesekyndigheten blant tenåringsjenter på landsbygda nå er nesten 100 prosent, mens den var 44 prosent i 1976. Og jeg oppfatter at folk som tidligere ikke så seg berettiga til å ha en mening om annet enn moral og gjødsling, i voksende grad diskuterer politikk.

Bildet av Iran – utropt til ”ondskapens aksemakt” av historiens mest bombeglade supermakt – er ofte ubrukelig grovkornet. At dødsstraff og tortur alltid og ureservert skal fordømmes, er selvsagt. Det gjelder både på Guantanamo og i Iran. Men iranerne er de siste som tjener på at ingenting annet kommer fram om det iranske samfunnet.

Det er rimelig at websatsingen i Dizaj-Khalil ikke havner i sentrum av rapporteringen fra Iran. Men for den som vil forstå den politiske dynamikken i landet, og solidarisere seg med de kreftene som har forutsetninger for å gjøre livet bedre for folkeflertallet, er det nødvendig å skaffe seg en dypere forståelse. Og da kan det hende at utbyggingen av hovedgata i Dizaj-Khalil sier mer enn pressemeldinger fra Pentagon.