söndag, maj 17, 2009

På nett med Iran

I Dagsavisen i lördags. [För svenska läsare: notera att by på norska är stad på svenska. Svenskans by är landsby/bygd]

På nett med Iran
Livet står ikke stille i ”ondskapens akse”

Jeg var et utprega bybarn. Ikke at jeg avskydde besøkene på pappas hjemsted nord for Teheran, eller i landsbyen Dizaj-Khalil, der morfar vokste opp og nå ligger begravd. Men det var likevel alltid deilig å komme hjem. Til bøkene mine, toalett innendørs og bensinlukt i gatene.

Samtidig var avstanden kort. Den fattige iranske bygdevirkeligheten var ikke eksotiske, historiske røtter for meg. Det var der og da, det var onkler og fettere. Pappa hadde også slitt med epleinnhøstingen som barn, og gått med den altfor store skolejakka som han skulle vokse inn i, slik mine jevnaldrende på bygda fortsatt gjorde. Dessuten var landsbygdas vilkår en del av storbyens klassestruktur. De grove trælene og dype sprekkene som mannen til tanta mi hadde i hendene, kom av tungt murerarbeid i byen. Og det var på en byggeplass inne i byen at hans sønn, også han murer, døde da han falt fra et stillas.

”Har du hørt at bygda vår har en webside?” sier pappa. Jeg tar det først som et utslag av hans humor – det var ingen elektrisitet der da jeg var barn, det gjaldt å ikke glemme batterier til kassettspilleren. Men jo da. På www.bargejahan.com kan man se bygda i ulike årstider, lese om pågående moderniseringsprosjekter og følge med på dagens værmelding. Jeg sitter i Oslo, men er plutselig i min barndoms somre, under de blomstrende epletrærne. Jeg klikker meg videre til ”bygdas martyrer”, de som døde i krigen mot Saddam Husseins Irak. Unge ansikter. Jeg fastner en stund i min onkels blikk.

Også Dizaj-Khalil, bygda på mammas side, har sitt eget nettsted, viser det seg. Da jeg var på besøk der for fem år siden, fortalte bygdas lærer og altmuligmann stolt at alle jenter og gutter nå gikk på skolen. Om somrene arrangerte man idrettsstevner og kurs. Og man hadde akkurat klart å skaffe noen datamaskiner så ungdommene skulle kunne lære seg å bruke Word og Power Point. Den gang jobba man for å skaffe internett. Det har åpenbart gått veien.

Iran er et land der organisasjons- og ytringsfriheten er kraftig begrenset, og den politiske undertrykkingen omfattende. Etter Kina er Iran det landet i verden som henretter flest mennesker. Men det er ikke det eneste som skjer der. Hverdagsøkonomiske problemer vekker bred folkelig irritasjon, og kobles også sammen med regimet, blant annet fordi korrupsjon er utbredt og mange i de ledende (religiøse) sjiktene har skaffet seg store formuer. Man bør for eksempel minnes at Ahmadinejads seier over den steinrike veteranen Rafsanjani i det siste presidentvalget hadde mye med den typen misnøye å gjøre. Det var Ahmadinejad som snakket om å hedre de egalitære idealene fra revolusjonen i 1979.

Og folk er ikke passive. Det finnes en avansert kvinnebevegelse som kjemper i et bredt spekter av saker; fra familierett til seksualrådgivning. Arbeidsmarkedet har få beskyttelsesmekanismer for arbeidstakerne, og tilløp til å organisere faglig virksomhet er noe av det regimet slår aller hardest ned på. Det gjøres likevel små og store forsøk, som en omfattende tre dagers lærerstreik i slutten av april. Spørsmål om sosial rettferdighet og bedre vilkår for arbeiderklassen drøftes konkret i den pågående presidentvalgkampen, noe som trolig styrker Ahmadinejads fremste konkurrent, Mir-Hossein Moussavi.

Jeg vet ikke om, eller hva, de som driver bygdehjemmesidene i Iran kommer til å stemme ved valget. Men jeg vet at lesekyndigheten blant tenåringsjenter på landsbygda nå er nesten 100 prosent, mens den var 44 prosent i 1976. Og jeg oppfatter at folk som tidligere ikke så seg berettiga til å ha en mening om annet enn moral og gjødsling, i voksende grad diskuterer politikk.

Bildet av Iran – utropt til ”ondskapens aksemakt” av historiens mest bombeglade supermakt – er ofte ubrukelig grovkornet. At dødsstraff og tortur alltid og ureservert skal fordømmes, er selvsagt. Det gjelder både på Guantanamo og i Iran. Men iranerne er de siste som tjener på at ingenting annet kommer fram om det iranske samfunnet.

Det er rimelig at websatsingen i Dizaj-Khalil ikke havner i sentrum av rapporteringen fra Iran. Men for den som vil forstå den politiske dynamikken i landet, og solidarisere seg med de kreftene som har forutsetninger for å gjøre livet bedre for folkeflertallet, er det nødvendig å skaffe seg en dypere forståelse. Og da kan det hende at utbyggingen av hovedgata i Dizaj-Khalil sier mer enn pressemeldinger fra Pentagon.

2 kommentarer:

mrtn sa...

Fin tekst, Ali!

Oleg sa...

Lullabies from the Axes of Evil

Takk for den innskikt nostalgiske russisktalende kommunist Ali Estabi gir.
Ikke ulik den nostalgiske KGB agent Putin ser Ali Esbati alle ideologiske og væpnede fremskritt for regimer som kjemper for opprettholde de monolittiske statskapitalistiske fyrtårn for verdensrevolusjonen.

Den forkvaklede politiske hvalp Ali Esbati ser for seg en stor fremtid som rådgiver for den Russisk ortodokse og shijamuslimske Azerbaijanske mafia for det jordiske paradis ?

Nord-Koreanske og Iranske atombomber er nødvendig for å oppnå dette nye paradis


Tidligere KGB-sjef, nå president, Vladimir Putin har bygget sterke personlige, politiske og militære relasjoner til Irans president Mahmoud Ahmadinejad og Nord-Koreas diktator Kim Jong Il. Putin har solgt atomteknologi og våpen for mange milliarder dollar til Iran og Nord-Korea. Putin er med på å gjøre de vestlige verdens fiender klare for krig. På den måten har Russland nå blitt en del av det amerikanerne kaller "ondskapens akse". Likevel, merkelig nok, ser USA ut til å tviholde på oppfatningen om at Russland ennå ikke utgjør noe trussel. Hvorfor innser ikke USA realitetene?

En av USAs mestselgende forfattere, Joel C. Rosenberg, har kommet med boken Epicenter, hvor han dokumenterer at Russland så sent som i desember 2005 inngikk en våpenhandelavtale med Iran, til en verdi av 1 milliard dollar. Russland selger altså våpen til Iran, til tross for Ahmadinejads uttalelser om at Israel og USA skal slettes fra kartet.

Russland bygger atomkraftverk for Iran, trener opp over 1000 iranske atomvåpeneksperter og driver politisk propaganda for Iran i FN, slik at de vestlige land ikke skal komme med økonomiske sanksjoner som gjør at Iran ikke får kjøpt de våpnene de skal ha fra Russland.

Men det er mye mer som gjør Russland til en del av "ondskapens akse". Putins tette bånd til Kim Jong Il bidrar til å forsterke dette inntrykket. Her er en del punkter som beviser Russlands tette bånd til Iran og Nord-Korea:
I juli 2000 ble Putin den første russiske president som besøkte Nord-Korea og Kim Jong Il. Møtet var startsignalet for et bredt samarbeid mellom Russland og Nord-Korea.

I desember 2000 annonserte russerne at de skulle ha en dramatisk økning av våpensalg til Nord-Korea.

I april 2001 undertegnet russerne en offisiell avtale som gjør at Nord-Korea får modernisert sitt militære utstyr. En rapport sier at Nord-Korea i 2001 importerte kampfly, militære kjøretøyer, helikoptre og ammunisjon verdt 120 millioner dollar, fra Kina og Russland.

I august 2001 besøkte Kim Jong Il Russland, og hadde et møte med Putin i Moskva.

I august 2002 var Kim Jong Il på nok et besøk i Russland.

I 2003 nektet Russland å selge flere våpen til Nord-Korea på en stund, selv om Kim Jong Il kom med provoserende og truende uttalelser.

I 2003 fant hemmelig etterretning i Asia ut at Nord-Korea og Iran hadde planer om å eksportere langdistanseraketter fra Nord-Korea til Iran, og at de sammen skulle utvikle atomstridshoder.

I 2004 fortalte CIA at Nord-Korea hadde minst seks atomvåpen, og at de i løpet av 2007 kunne ha nok produksjon av uran til å lage seks nye atomvåpen pr. år.

I 2004 rapporterte New York Times at det internasjonale atomenergibyrået IAEA fant sterke beviser på at Libyas 1,7 megatonn med uran kom fra Nord-Korea. Kildene forklarte at mengden med uran var utilstrekkelig for utnyttelse av atomenergi, men at det var nok mengde til å lage en atombombe. Dette indikerte at Nord-Korea selger atomvåpen til andre land eller terrorister.

I 2004 fryktet amerikansk etterretning at Nord-Korea og/eller Iran kunne angripe amerikanske byer med atomraketter fra sjøen. Det var også frykt for at Nord-Korea/Iran ville smugle atomvåpen inn i f.eks. Canada for å posisjonere/lagre våpnene til fremtidig bruk.

I 2005 delte Vladimir Putin ut en æresmedalje til Nord-Koreas president Kim Jong Il. Putin mente altså at en president som utsulter sitt eget folk, og truer hele verden med atomkrig, fortjente en slik medalje.

I august 2006 rapporterte en russisk avis at Nord-Korea etter all sannsynlighet selger våpen til Iran, Syria og Pakistan. I følge etterretningen skjer dette ved hjelp av pengestrøm gjennom russiske banker. I tillegg flyttet Nord-Korea mange av sine verdier til russiske banker, for å slippe unna økonomiske sanksjoner som USA hadde planer om å iverksette.

I tillegg til alt dette har altså Nord-Korea gjennomført en atomprøvesprengning.