Mistillitens pris

[Rubriken är inte felstavad, utan på norska. Krönika i Klassekampen idag]

Mistillitens pris
Hvem truer egentlig grunnlaget for velferdsstaten?


Det pågår en oppjaget debatt om sykefravær og uføretrygd i Norge. Dagens Næringsliv kaller situasjonen «skremmende» og skriver på lederplass at «vi bør ikke bygge offentlig sektor på et system som gir folk insentiver til på gjøre det motsatte av det vi ønsker de skal gjøre». Det etterlyses kutt og kontroll.


I debatten har Sverige blitt løftet frem som et positivt eksempel. Også av statsministeren, som har fundert over standardsatser for sykemelding – altså økt byråkratisk mistillit mot både leger og syke. Sverige har siden krisen på 1990-tallet strammet inn velferdsordningene i flere omganger. Men særlig etter høyreregjeringens valgseier i 2006 har systemene bygget på sterkere «insentiver», som skal få folk til å gjøre «det vi ønsker de skal gjøre».

Titusenvis av arbeidstagere kan ikke lenger være sykemeldte. William Hemberg, som er deltidssykemeldt fra jobben sin etter en hjernehinnebetennelse, må søke jobber til tross for at han allerede har en. «Det er ikke der skoen trykker,» forsøker han å si til Sveriges Radio, «problemet er at jeg har vondt i hodet og er syk». Han synes ikke villig til å se det flotte i å ha fått hjelp med incentivene sine. Manglende forståelse uttrykkes også av kreftlegen som behandler en kvinne som tvinges til å øke sin arbeidsmengde – «hva vet Försäkringskassan [svenske Nav] om pasienten min som ikke jeg vet,» spør han. Og av psykiateren som sier at det er mange som rammes av «Försäkringskasse-utløst depresjon».


Den svenske nedmonteringspolitikken ble hjulpet på vei av en intensiv kampanje om «overutnytting» og «fusk». Blant annet fikk en undersøkelse der hver fjerde person hevdet å kjenne noen som har fusket med bidrag og ytelser. Beregninger gjort på mer seriøst grunnlag antyder at fusk med velferdsordninger i Sverige snarere utgjør omkring 2-3 prosent – et svært lavt tall i et så omfattende system. Men flere enn tidligere tror at det er veldig mange som fusker, og oppgir at det kan være en viktig grunn til å fuske selv (særlig hvis det oppfattes som at politikere og makthavere gjør det).

I Sverige har antallet sykemeldte og mottagere av uføretrygd gått ned. Det totale «utenforskapet» har imidlertid økt kraftig, når arbeidsløsheten har skutt i været. Flere må søke sosialstøtte siden de ikke er dekket av andre veldferdsordninger.


Men det finnes kostnader som lander enda lenger bort enn tilgrensende budsjettkolonner. Mikael Rostila ved Stockholms universitet har forsket på sammenhengen mellom ulike velferdsregimer, tillit og helse. Slik oppsummerer han resultatene: «I land der alle kan regne ved hjelp av samfunnet i vanskelige situasjoner, kjenner innbyggerne større tillit – og de har det bedre og lever lenger». Det Rostilas forskning spesifikt har fordypet seg i, er velferdsregimer. Og det viser seg altså at den skandinaviske modellen, eller sosialdemokratiske, som den kalles, oppviser påtagelig høyere tillitsnivå og bedre helse.

Rostila påpeker at tilliten mellom innbyggerne i Sverige økte da velferdsstaten modnet på 70- og 80-tallet. 1990-tallets nedskjæringer brøt trenden. «Når folk opplever urettferdighet og kjenner seg sveket av samfunnet, blir de også mer mistenksomme mot sine medmennesker,» sier han i Dagens Nyheter.

Hva de siste årenes harde angrep på det svenske velferdssystemet kommer til å koste i tillit og folkehelse er naturligvis vanskelig å måle. Men det er altså sterke grunner til å tro at prisen blir svært høy.


De velbeslåtte elitenes nedoverrettede mistillit har lange tradisjoner. Velferdssystemene i Skandinavia har, tross store mangler, vært relativt vellykkede når det gjelder å begrense skadene av denne mistilliten. Når synsere og tenkere i Norge nå overgår hverandre i kravene på at man skal «våge» ta av silkehanskene når det gjelder syke og uføre, er det viktig at man setter forslagene inn i en større sammenheng. Da kan vi se på hva slags prinsipper for organisering av velferd det er som har grunnlagt internasjonalt sett svært gode sosiale og økonomiske resultater i Skandinavia. Som kontrast framgår da at høyresidens politiske løsninger ikke bare bygger på mistillit – men også skaper mistillit på samfunnsmessig nivå. Det koster. Man kan ikke hugge ned trærne i den skandinaviske velferdsmodellen og regne med at folk skal «gjøre det vi ønsker de skal gjøre» i den samme skogen.


Ali Esbati
Økonom, Manifest Analyse