Hva er det med EU?

[Min kolumn i dagens Dagsavisen]


Dessverre kunne jeg ikke gå på det frokostmøtet om EU som Civita arrangerte på torsdag. Men jeg applauderer problemstillingen: «Hva er det med ja-siden?»

En ting som i alle fall er påtagelig med ja-siden, er den relativt store mangelen på interesse for å diskutere EU som reelt eksisterende politisk og økonomisk aktør, for eksempel i forhold til den økonomiske krisen. Muligens er det lurt, hvis målet er å forsøke å gjøre EU spiselig.


I 1999 vedtok EU sin «Financial Services Action Plan». Planen har gått ut på å skape et felles marked for finanstjenester, for på den måten å gjøre EU ”konkurransedyktig”. Konkret innebærer det at banker har est ut over nasjonsgrensene for dermed å konsolideres til globale aktører. Problemet med at de dermed også vokser ut av fungerende nasjonale skatte- og lovsystemer, har man antatt at ville løse seg med retningslinjer og selvregulering. Dette har, som professor i internasjonale relasjoner Peter Gowan uttrykker det, ”vist seg å være en farlig vits”. Kostnadene for å rydde opp må nå tas av medlemsstatene, og vil på ulike måter bli overført til brede sjikt av befolkningen.

I forbindelse med EUs utvidelse har det også vært krav til de nye statene om å åpne opp sine banksektorer. Der har vesteuropeiske banker lekt ”ville Østen”. Etter å ha levd godt på overskuddet en god stund ønsker de seg nå en ”stram” politikk i disse landene, noe som i praksis betyr at låntakere i lang tid fremover kommer til å bli skvist for å betale ned sin gjeld. Disse interessene voktes av EU, som sammen med IMF har gitt redningslån basert på vilkår om sterk innstramming i offentlig sektor. Dette overfører kostnadene for krisen på vanlige folk, samtidig som det truer med å fordype krisens virkninger i hardt rammede land som Ungarn eller Latvia, der BNP falt med hele 20 prosent i andre kvartal 2009.


I 2000 vedtok EU sin såkalte Lisboa-strategi. Også den skulle gjøre unionen ”konkurransedyktig”, for eksempel overfor USA. Det hadde kanskje ligget i kortene å bruke de nordiske landene og Nederland som modell for resten av unionen, ettersom disse landene oppviste minst like gode økonomiske resultater og vesentlig bedre sosiale resultater enn USA. Men i stedet har Lisboa-strategien blitt brukt til å presse alle medlemslandene til å gjøre pensjonssystemene mindre sjenerøse, begrense arbeidsløshetstrygder, introdusere tvang i velferdsordningene og ikke minst gjøre arbeidsmarkedet mer utrygt for arbeidstakerne. Etter den første femårsperioden konstaterte man at mange protesterte, samtidig som det gikk dårlig med å nå de oppsatte målene. Man bestemte seg for å kjøre uanfektet videre. Det ble på ingen måte bedre.


Men den kanskje viktigste rollen EU-systemet har hatt den siste tiden, avspeiles i navn som Laval og Rüffert. Gjennom en håndfull prinsipielt viktige dommer, som blant annet gjør det vanskeligere for fagforeninger å kjempe mot sosial dumping og å kreve tariffavtaler ved offentlige anbud, har EF-domstolen vippet spillebrettet på det europeiske arbeidsmarkedet. Unionens juridiske muskler brukes til å aktivt trykke tilbake rettigheter som arbeidstakere har tilkjempet seg nasjonalt.


Det er ikke EU som har skapt krisen, men EU har bidratt til den ujevne fordelingen av økonomiske ressurser og makt som er grunnleggende i krisens anatomi. Nå, etter krisens finansielle topp, kommer harde politiske konflikter til å utspille seg om regningen. De som nettopp har løpt fra den, har en akutt interesse i å kunne melke arbeidskraften hardere, og stikke private sugerør dypere ned i de offentlige ressursene som finnes i velferdssektoren. EU-maskineriet er da til stor hjelp.

I EU har overstatlighet og markedsfundamentalisme et symbiotisk forhold. Mens økonomisk politikk på nasjonalt nivå har vært preget av komplekse interessekamper, er markedsliberalismen kjernen i det som nå har vokst til å bli en EU-stat. Det er selve operativsystemet når byråkratiet kverner og domstolen dømmer. Spørsmål som løftes bort fra det nasjonale demokratiets rekkevidde og juridifiseres i EU-labyrintene kan lettere smyges forbi folkelig motstand.


Dette er det reelt eksisterende EU. Norge påvirkes av direktivene og domstolsbeslutningene, men har også en større mulighet til å slippe unna virkningene – hvis man velger å være aktiv og selvstendig. Dette gir god grunn til å følge nøye med på den politiske dynamikken i EU – og til å holde seg utenfor. Det ser kanskje ut som ja-siden for tiden bidrar mer til det siste enn det første.