En aktiv fattigdomslinje

Jag hade en artikel i norska Klassekampen dagen före julafton. Om destruktionen av den svenska välfärdsmodellen, och om den norska högerns sneglande mot sina svenska kollegors retorik och strategier.

Det finnes en svensk historie om en gutt og hans pappa. Gutten sitter og ser ut gjennom vinduet. «Pappa, hva slags fugl er det?» spør han når han ser en kråke, så en svale, og så en blåmeis. Pappaen sitter og leser avisen og svarer hver gang: «Det er nok en bokfink.» Til slutt må gutten spørre: «Får en bofink se ut hur fan som helst?»

Spørsmålet er berettiget også når vi snakker om «den norske modellen». Den siste tiden har det blitt stadig mer populært fra høyrehold å hevde at det er «konsensus» om grunntrekkene ved dagens velferdsmodell. Ulike politiske forslag om organisering av den felles velferden framstilles som marginalt forskjellige varianter av en og samme velferdsbokfink. Som Kristin Clemet, leder i høyresidens tankesmie Civita, skrev i VG 15. desember: «Alle politiske partier har et mål om små forskjeller. Det er også stor oppslutning om de fleste midlene for å oppnå det, som for eksempel velferdsstaten og den liberale markedsøkonomien».

Dette er et retorisk grep som har blitt brukt med stor suksess av høyresiden i Sverige. Nå eksporteres metoden til Norge.

Hela artikeln här.