Centerpartisterna lät sig nu inte bekymras av fakta ur verkligheten. Att Sverige har haft högre sysselsättning och lägre arbetslöshet än länder med svagare skydd för de anställda, till exempel USA, är inget som hindrar ordinering av marknadsfundamentalistisk medicin. Att svensk arbetslöshet är strukturellt högre idag, när arbetsrätten urholkats av undantagsregler och olika typer av visstidsanställningar, än på 1980-talet, dämpar inte heller Centerns avvecklingsiver. Den forskning som visar att trygghet på jobbet ger högre produktivitet och bättre hälsa, står sig också slätt mot fantasifulla arbetsmarknadsmodeller som kan plockas fram ur den nyliberala liturgin.Läs hela.
torsdag, maj 14, 2009
Thatcherism 2.0
Min krönika i veckans Flamman:
Prenumerera på:
Kommentarer till inlägget (Atom)
7 kommentarer:
Jag missade din föreläsning om varför nationalekonomin är borgerlig. Jag hoppas att du har en till föreläsning i Stockholm i en nära famtid.
Arbetslöshet är en myt, gör som Västra Götalands Landsting. Av 47 000 anställda är 25 000 i administrativ tjänst. Öka på med 200 000 i offentlig tjänst som Ali vill i Sverige, så har vi strax 3 pärmbärare på varje arbetare.
Bra tänkt eller hur?
Om Thatcher var så hemsk hur kommer det sig att hon vann flera val i rad?
"Om Thatcher var så hemsk hur kommer det sig att hon vann flera val i rad?"
Inte för den nyliberala chockdoktrinen utan sorgligt nog för kolonialkriget mot Argentina.
I krigstider sluter folk upp ungefär som när Bush israel och huset Saud rev tvillingtornen...
Hört talas om Falklandskriget? Nähe, tänkte väl det.
För att då och då bevisas det i praktiken att socialism inte fungerar. Det är räddningen. Eller hur du Ali-pojken.
Gratulerer med 17-mai Ali , er du glad gor å ha frigjort deg fra de stygge stor-svenske imperialister ?
Er det ikke på tide å skrive ett annet innlegg på Norsk ?
Alt må se demokratisk ut, men vi må ha full kontroll,
Walter Ulbricht, DDR-statens far
I 40 år lyktes det Walther Ulbricht og hans etterfølgere å ha nærmest full kontroll med innbyggerne i ”abeider-og bondestaten” DDR. Stengt bak den "antifascistiske beskyttelsesmuren" fra den ble reist i 1961 til den falt 9. november 1989, levde Øst-tyskerne i det som aldri ble noe mer enn en sovjetisk marionettstat. Folket ble ført bak lyset fra første stund. DDR var aldri ment å være demokratisk, på tross av navnet. Visst fantes det partier som i Vest-Tyskland. Man kunne stemme på partier som i hvert fall i navnet lignet på ”søsterpartier” i Vest-Tyskland. Partier med navn som CDU og FDP fantes også i DDR, men det var som kjent kun ett parti som hadde all makt: Det sosialistiske enhetspartiet (SED). Drøye fire år etter slutten på den forrige totalitære utgaven av Tyskland, mente Walter Ulbricht og hans kamerater at det var på tide med et nytt eksperiment. Tyskerne skulle marsjere igjen. Denne gangen under røde faner. De beryktede konsentrasjonsleirene Sachsenhausen og Buchenwald ble gjenåpnet og fylt opp av regimekritikere. STASI – det hemmelige politiet, anstrengte seg for å vite så mye som mulig om alle landets innbyggere. Ingen midler ble spart for for å kartlegge alle detaljer i livene til potensielle fiender av staten.
Man fikk femårsplaner, køer i butikker med dårlig utvalg, miljøødeleggende industri, og fabrikker som laget håpløse biler med over ti års leveringstid. Alle kjennetegnene på planøkonomi kom på plass og med tysk grundighet føyde man seg lydig etter diktatene fra Moskva. DDR ble kort og godt et totalitært regime med alt hva det innebærer av systematisk undertrykkelse av all opposisjon og fri tenkning.
Men, alt dette vet vi jo for lengst. Vi har sett filmene og vi har lest bøkene. Selv hadde jeg slektninger i DDR som var overbevist om at det var flere marxister i Norge enn i DDR. De var ikke spesielt imponert over vestlige venstreintellektuelle som valfartet til DDR for å lære av ”det fredselskende landet med full barnehagedekning og ingen arbeidsledighet”. (Fra tid til annen var det visstnok også en og annen fremtredende SVer innom på ”studiereise” og kameratslig leiropphold).
Det tok ikke lang tid etter murens fall før DDR fikk et latterlighetens skjær over seg. Kontrasten til det rike Vest-Tyskland og vestlig livsstil var så enorm. DDR var et rart land med små rare biler, rare klær, rare tyske ord og mange rare ting som man ikke hadde sett i vest. Det tok ikke lang tid før man fikk ”Ostalgie”. Ikke så rart at det oppstår kult og nostalgi når et helt land plutselig opphører å eksistere.
DDR var et stusselig og på mange måter komisk annerledesland. Det er all grunn til å le.
Nylig var jeg i Berlin og fikk tilbud om å bo på Ostel – et hotell i gjennomført DDR-design. I Berlins suvenirbutikker kan man kjøpe alt mulig rart med DDR-symboler på. Man kan dra på Trabant-safari og kjøpe postere av Erich Honecker om man vil. DDR har blitt en slags motegreie. Jeg har et ambivalent forhold til omgangen med totalitære regimers symboler. På den ene siden kan man si at humor er avvæpnende og at latterliggjøringen er bra. På den andre side krever en ironisk tilnærming at man faktisk vet hva som er riktig. Som Civita har dokumentert vet alt for mange unge mennesker fint lite om omfanget av forbrytelser begått i totalitære regimer. De vet mye mindre om forbrytelser under kommunismen enn under nazismen. Jeg er overbevist om at unge mennesker som sprader rundt i Che Guevara t-skjorter og DDR-effekter mangler grunnleggende historiekunnskaper.
DDR har på en måte sluppet billig fordi det ikke kan måle seg med grusomhetene i Hitlers Tyskland. Sammenlignet med Hitler fremstår Ulbricht og Honecker som smålige funksjonærer i dårlige dresser. Men, det blir feil å tenke slik. Selvsagt var forbrytelsene større under Hitler. Men det gjør ikke nazistenes forbrytelser mindre at vi kaster DDR på samme skraphaug. DDR drepte, torturerte, bortførte og overvåket også. Menneskerettigheter hadde ingen gyldighet i DDR heller. Akkurat som i Hitlers Tyskland var demokratiet avskaffet og folket ble skremt til lydighet.
Det er liten grunn til Ostalgie for andre enn dem som tjente på systemet. Og dem var det ikke få av. Til sammen fungerte over 600 000 østtyskere som informanter for STASI. En total stat krever lydige fangevoktere, torturister, bødler, ”skrivebordsmordere” og medløpere i alle ledd som gjør systemet mulig. Da staten de hadde tjent opphørte å eksistere måtte de finne på noe annet å gjøre. Svært få har blitt dømt for forbrytelser begått i DDR (bare 19 har blitt idømt fengselsstraffer). Det var også skammelig få som etter annen verdenskrig ble dømt for forbrytelser begått i Hitler-Tyskland
Det er med all respekt for den tyske rettsstaten, svært pinlig at man for annen gang ikke ser ut til å makte å gjennomføre et ordentlig rettsoppgjør med forbryterne i en totalitær stat.
Dag Ekelberg er tidligere nestleder i Civita.
Skicka en kommentar